Skip to content

Epoisses de Bourgogne

Det eneste som er bedre enn venner – ok, kanskje ikke det eneste, men én ting som er bedre enn venner, er venner som kommer med ost. Dette hendte meg forleden. Et vennepar hadde vandret forbi Fromageriet i Oslo, og tenkt på meg. Enn det? Jeg må i alle fall ha gjort NOE rett i livet.

I tillegg til et svært stykke av det jeg normalt betegner som min favorittost (Morbier), fikk jeg stifte en nytt bekjentskap, en frekk, fransk liten sak som heter Epoisses de Bourgogne. For å ta det tekniske først, så er det en rødkittost ystet på kumelk. Den blir visstnok vasket både i saltlake som er lunken for å fremme bakterievekst, og i et lokalt druebrennevin fra Bourgogne.

Som rødkittoster flest, er den stinkende, sterk på smak og med myk eller rennende kjerne. Faktisk, da jeg la den på ostefatet, var det nesten så den prøvde å krype over bordet mot gjesten min, som var meget begeistret. I shit you not, som det heter på nynorsk.

I motsetning til mange andre rødkittoster det er naturlig å sammenlikne den med, som Chaumes eller Langres, for eksempel, så synes jeg Epoisses både lukter og smaker mindre propp. Jeg tror derfor den kan egne seg godt til å introdusere de normalt litt voksne rødkittostene til en som kanskje er ny og skeptisk. Men som Chaumes og Langres så tror jeg den også passer til å spise oppvarmet, til å dyppe i, som meget eksklusiv ostefondue.

Smaken må selvsagt oppleves og kan vanskelig beskrives, men om jeg skal prøve, for en som aldri har smakt rødkittost før, så vil jeg si at det er litt som en veldig voksen og rennende Port Salut. Den er i alle fall veldig god, og i skrivende stund forsvinner den aller siste rest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Reklamer

En melk til besvær

Jeg prøver Starbucks for første gang, fordi de er de eneste på flyplassen som har en kake jeg har lyst på (sitronkake). Jeg tenker at det hadde vært godt med melk til kaken, og spør om de har det. Det har de. Jeg kan få hel, lett eller skummet, og jeg vil selvsagt ha hel. Den unge mannen skriver dette på en pappkopp, og lurer så på hva jeg heter.

Litt forfjamset svarer jeg Sunniva. Han skriver også dette på koppen, og ber meg om å ta med den og kaken til hans unge kollega en halvmeter bortenfor. Hos henne får jeg betale, levere fra meg koppen og få beskjed om å vente der borte, enda en halvmeter til venstre.

Jeg venter. Det går seks minutter. Det er ni stykker bak kassa, og ca fem personer foran. Noen av dem får chai latte og kaffe machiato. Jeg får ikke melk.

Den unge mannen (en ny en, han her er hele to og en halv meter til venstre for den første) finner etterhvert pappkoppen min, vifter den i været og lurer på hva det står på den.

Det er ganske åpenbart at det står Suniva på den. Med en N.

Jeg prøver å vinke litt, og fire unge mennesker stikker hodene sammen bak disken. Venstremannen bøyer seg fram til meg og spør, med et forvirret utrykk:

– Do you want your milk steamed, or just…cold?
– Kaill, sier jeg, for jeg er på mitt aller mest trønderske når jeg er i Bergen.
– Æ ska bare ha kaill, vanlig H-mælk.

Det ser ut til at noe lysner bak disken, og samme unge mann tar fram en ny kopp, av plast denne gangen, og skribler noe på den.

– HALLO, MANNEN! Jeg står rett foran deg! Vi trenger ikke å kodifisere vår videre kontakt med sosialt normgitte lyder – vi har allerede blikkontakt…sier jeg ikke. Isteden ser jeg ham helle H-melk i koppen. Han holder den opp, litt beskjemmet, og mumler noe som begynner på S.

Alle ni bak disken ser lettede og fornøyde ut. Etter sånn ti minutter, ni servitører, en pappkopp og en plastkopp senere, får jeg en kopp med kald, ikke steamet melk, type H. Det står «Samira» på den.

Kaka var god, da.

Faderlig ostekake eller dekonstruert multekrem

Min far er litt underlig. Han liker ikke multekrem. Det er normalt ikke noe problem, bortsett fra på julaften, når man selvsagt må ha multekrem, men samtidig gjerne vil sørge for at gjestene får spise noe de liker. Jeg har derfor gått og grublet på hvordan man kan dekonstruere multekremen på en måte som både vil tilfredsstille far og tradisjonalistene blant oss (det vil si meg).

En tanke begynte å ta form da jeg, lenge etter de obligatoriske tolv eller til og med tjue dager etter jul, fremdeles satt igjen med en svær boks med pepperkaker. Det MÅ da finnes noe man kan bruke tiloverskomne pepperkaker til, tenkte jeg. Det er begrenset hvor mye pepperkake med blåmuggost selv JEG klarer å spise.

En plan tok form. Og den ble til dette: Ostekake med pepperkakebunn og multesaus.

Nå er jeg skikkelig, skikkelig dårlig på å følge oppskrifter, og sikkert omtrent like dårlig til å skrive dem, så om du har tenkt å gjenskape det jeg prøver å skissere nedenfor her, så håper jeg du bruker ikke så rent lite skjønn og sunn fornuft.

Du trenger:
170g meierismør
400g pepperkaker
1 pk sitrongele (bruk halvparten av vannmengden på pakken)
1 pk kremfløte
2 pk philadelphiaost
1-2 dl melis
1 glass multesyltetøy
1 dæsj cointreau
1/2 potte fersk dill

Jepp, jeg sa dill. Stol på meg – du vil like det.

Om du har laget ostekake før, så vet du hva du gjør, men her er en kjapp oppsummering:

1. Smør ei kakeform og knus pepperkakene.
2. Smelt smøret, trekk av platen, la stå og kjølne.
3. Bland pepperkakesmulene i smøret, og ha massen i kakeformen.
4. Press ut til flat, jevn bunn.
5. Sett formen med kakebunnen kaldt i en halvtime.
6. Smelt geléen som angitt på pakken, bruk halvparten av vannet.
7. La stå og kjølne.
8. Pisk kremen. Bland inn melis og philadelphiaost.
9. Hakk eller klipp dillen fint, ha i kremen.
10. Bland geléen inn i kremen, og hell den over bunnen.
11. Sett kaldt i 4+ timer.
12. Bland litt (eller mye) cointreau i multesyltetøyet.

Kakestykkene serveres selvsagt med multene.

Nå har jeg ikke rukket å teste den dekonstruerte multekremen på min far ennå, så jeg får heller rapportere tilbake når det skjer. Tilbakemeldingen fra gjestene var i alle fall god.

fars-ostekake

Vår evige, plagede prinsesserebell

Hun var den perfekte helten for unge jenter som vokste opp på søttitallet; Tilsynelatende bare en vakker prinsesse, men når hun ble angrepet eller forsøkt reddet, grep hun til våpen og slang utav seg sarkasmer.

– Prinsesse, jeg har kommet for å redde deg!
– Er du ikke litt kort, egentlig…?

Det var en mesterlig karakter for tiden, som jeg tror berget mange av oss som hadde blitt flasket opp på Tornerose og Askepott og de prinsessene som bare ligger og tar seg ut, for alltid ventende, på det frigjørende kysset.

For prinsesse Leia lot seg ikke knekke. Ikke under tortur, ikke under avhør, selv ikke etter at hele hennes familie og sivilisasjon ble utslettet.

Mye av denne heltedåden er det selvsagt George Lucas som står bak, men jeg mistenker at den kongelige rebellen hadde blitt fremstilt på en langt mer servil og tradisjonelt kvinnelig måte av en annen skuespillerinne enn av den unge, men tilsvarende plagede, skarpe og sarkastiske Carrie Fisher.

Carrie Fisher var allerede under innspillingen av den første filmen på god vei til å bli avhengig av kokain, en avhengighet som antakelig skyldtes en turbulent oppvekst og selvmedisinering av alvorlig, udiagnostisert sykdom.

Hun ønsket aldri å være noe skjønnhetsikon. Hun hatet gullbikinien som så mange kvisete unggutter bejublet. Det gjorde forresten jeg også. Den var et hån mot rebellen Leia Organa.

Da The Force Awakens kom ut, og Fisher hadde vært nødt til å gå ned masse kilo for å «passe inn i rollen», ble hun møtt med hatefulle kommentarer på nett om at hun så for gammel ut til rollen. Hvorpå hun svarte at kroppen var hennes brain bag, og at: «My body hasn’t aged as well as I has. Blow us.»

For Carrie Fisher var større enn bare prinsesse Leia, og selv om filmkarrieren ikke gikk helt på skinner etter Star Wars, hadde hun et meget respektert forfatterskap bak seg. Om bare brain-baggen kunne ha holdt ut noen tiår til, så kunne vi fått nyte mer av den verbale slagkraften til vår evige prinsesserebell, Carrie Fisher.

Styrke under hijab

Taxisjåføren min i dag var ei bittelita jente med hijab. Jeg er en såpass enkel og muligens fordomsfull gammelfeminist at jeg fremdeles synes det er stas at kvinnfolk med hijab jobber, særlig i tradisjonelt mannsdominerte yrker.

Da jeg lente meg tilbake i setet, pustet jeg tungt ut, og hun lurte på om jeg var sliten? Ja, jeg fortalte at jeg hadde hatt en lang dag i retten som meddommer, og at det var ganske slitsomt. Dette syntes hun var spennende, fordi hun hadde vært i retten sjøl, sa hun, og lurte på om jeg var med på å bestemme viktige ting som drap og sånn?

Jeg svarte at i tingretten så er det nok mer mindre saker med vold, rus og tjuveri, men at jeg hadde vært med på et par større saker som handlet om voldtekt og vold i ekteskapet. Hun ble stille, og jeg, fordi jeg har blitt ei gammel jabbkjerring, spurte om hun hadde vært vitne i retten da hun var der?

Vi svingte inn i strindheimstunnelen, og hun fortalte forsiktig at hun hadde vært utsatt for det samme. At ektemannen hadde slått henne, og at hun hadde levd med volden i flere år, fordi hun ikke visste at det i Norge finnes steder hvor man kan få hjelp mot sånt. Da ektemannen hadde prøvd å drepe henne, hadde hun allikevel gått til politiet.

Mannen ble dømt til fengsel i fem år. Hun syntes det var altfor lite, selv om jeg forsikret henne om at det ikke var så lite straff egentlig, ikke i Norge. Han hadde snart sonet sin straff, og etterpå skulle han sendes ut av landet.

Da vi rullet inn i gata mi, spurte jeg om hun hadde det bra nå, og hun lyste opp: Ja, hun hadde det helt strålende. Inne i gården spratt hun ut, sopet med seg de tunge handleposene mine og bar dem kjapt opp trappa.

Bittelita og kjempesterk.

Vikingjul med pest

OPTIMIST-TANTE: Wuhuu, leke juleviking, det blir koz!
REALIST-TANTE: Nååå, litt pæs blir det jo.
OT: Neidah, det er bare å finne fram vikingstæsjet, dra med seg ei gryte, så kan jeg koke graut og selge litt bøker og jabbe med folk, bare!
RT: Nå ligger alt vikingstæsjet ditt spredd på loftet og roterommet etter at du var på live i høst, da.
OT: Ja, men jeg trenger jo ikke alt, bare tar det jeg finner i farten!
RT: Du må ha noe å sove i også.
OT: Ok, jeg rasker med meg noen skinn og et teppe. Det går fort.
RT: Og så må du ha noe å koke grauten av.
OT: Vi bare kjøper med noe byggryn og flesk og greier på veien.
RT: Du kan ikke kjøpe byggryn på veien og så ha grauten ferdig til klokka elleve. De må bløtlegges.
OT: Ok…da kjøper vi noe hurtiggryn til dag én, og bløtlegger til dag to.
RT: Da trenger du noe å bløtlegge dem i.
OT: Ja, da pakker jeg dét.
RT: Og noe å røre med, og servere i.
OT: Ja, det er sant.
RT: Og noe å vaske opp i etterpå, og med. Og henge gryta i. Og kluter til å tørke søl med.
OT: Ok, det må jeg jo ha.
RT: De bøkene du skal selge, er du ikke nesten tom for dem?
OT: Føkk, jeg må finne et nytt trykkeri.
RT: Mhm.
OT: Og så sende inn en bestilling.
RT: Det må du, ja.
OT: Og finne noen som kan hente dem på andre siden av byen etterpå.
RT: Jepp.
RT: Og så må jeg vaske over utstyret som er litt muggent etter liven.
RT: Skautet er vel heller ikke helt rent.
RT: Hvor gjorde jeg egentlig av skålspennene?
RT: Hvor ble det av det store fiskefatet?
RT: Har jeg husket migrenemedisinen?
RT: Hvor mye graut spiser disse verdalingene?
RT: Du, RT?
RT: Ja, RT?
RT: Skitkjerring.
RT: Ditto.

Pallis på min hals

Beklager, jeg har altså prøvd å bli mer møblert av meg, men jeg kan ikke fornekte det lenger: Jeg elsker pallis. Pallis til den kaldeste vinteren, pallis mot den steikvarme sola, pallis som beskyttelse mot mygg, pallis til pynt – hva er det å ikke elske med dette plagget?!?

Andre kaller det shemag, ørkenskjerf eller palestinaskjerf, og det er et plagg som opprinnelig kommer fra Midt-Østen. Her til lands og andre steder i vesten ble det først brukt av raddisen i solidaritet mot de okkuperte palestinerne. På nittitallet ble det kjennemerket til Blitz-aktivister, Uffa-ramp og den unge, sinte miljøbevegelsen, gjerne akkompagnert med en slitt islender-genser.

Senere har pallis både vært inn og ut av motebildet, og jeg har vekslet mellom å være stolt bærer av pallis, småskamfull bærer av pallis og lengtende, ikke-bærende av pallis.

Jeg har en hel HAUG med palliser liggende. Den aller første er klassisk rød, og den fikk jeg alt på slutten av søttitallet, av min onkel Ivar som var FN-soldat i Libanon og hjemme på perm. Siden jeg var (og er) meget glad i onkel Ivar, ble jeg også meget glad i pallisen, og brukte den både som strandteppe, prinsessekappe og fallskjerm (det siste gikk ikke så bra).

Da pallisen skulle fram igjen for å smykke min stolte miljøvernernakke, var min gamle røde blitt såpass slitt, at jeg kjøpte en ny pallis, klassisk svart og hvit, denne gangen (som Fredrik Hauge sin). Eller ny på FreTex, i alle fall.

Siden ble jeg sintere, og fordi Skorpius hadde kommet til byen, fikk man nå tak i militante, grønne palliser. Jeg har to slike, en mørkegrønn og en stor, lysegrønn.

Mot slutten av nittitallet falt pallisen i unåde, og jeg ble henvist til en tilværelse med dølle, damete avlange skjerf som ikke kunne brukes til annet enn…vel, skjerf. En gledelig motebølge på starten av 2000-tallet gav meg min vakre brune og røde pallis og min lett feminine burgunderrøde og hvite pallis. Men så sa det ubarmhjertig stopp.

Mange og lange år med pallis-tørke fulgte. En trist tilværelse for trekkfulle halser, som ikke kunne nyte godt av den geniale trekantformen som dekker både nakken og halsen. Det lette, men varme tekstilet som fungerer både i minusgrader, og til å skjerme skallen mot solstikk.

Min aller nyeste pallis er ensfarget, og nesten helt ny. I savn og desperasjon lette jeg meg fram på internettet til den pallisen som så aller minst ut som en pallis. Den kan passere som stueren nok, tror jeg, men nå driver jeg alt og skuler på bunken med alle de andre flotte pallisene mine, og tenker føkk it. Føkk it.

Jeg vil ha et skjerf som er akkurat passe varmt, og som er tett nok til å bruke som regnhette ved overraskelsesregn, eller sjal om det blir kaldt. Jeg vil ha et skjerf jeg kan bære ting i, eller bruke som fatle, eller en liten gapahuk i utrengsmål. Jeg vil ha en gryteklut for hånden, og et sileklede, en vaskeklut og en håndduk. Jeg vil ha en liten, sammenrullet pute klar for lange togreiser, en brillepusser og en tåretørker.

Jeg vil ha pallis på min hals.

Lefsekurs

Med kursholder Brynhild fra Brynhilds tradisjonsbakst.
http://www.rendalennaturligvis.no/no/brynhilds-tradisjonsbakst

Å få deigen akkurat passe lett, fuktig, porøs, gul, smidig, medgjørlig, velutdannet og selskapelig, er avhengig av både riktige poteter, hvor mye du har kokt potetene, hvor lenge siden det er du har kokt potetene, temperaturen på potetene, hvor fint potetene er kvernet, hvor godt melet er siktet, hvor effektiv mixmasteren er og hvor lenge den har gått, hvor mye den veier, hvor mye du har knadd den, din religiøse overbevisning og stamtavle, hvor hardt du kjevler den og med hvor mye mel. Kort sagt så er det en hel vitenskap å lage lefsedeig (og muligens litt svart magi).

Den meget essensielle kverningen av potetene, type mandel. 33 kilo til sammen.

Utstyr til lefsebaking: tre forskjellige typer spuddu, eller spø, som kursleder insisterte på å kalle spudduene.

Noen blir nødt til å lage en sånn som den øverste med opphøyd håndtak til meg.

Brynhild lefsebaker, som egentlig er mest kjent for sine sirupstynnkaker, og som – i motsetning til våre andres patetiske forsøk – klarer å trille ut 320 lefser på én dag. Vi klarte femten.  http://www.rendalennaturligvis.no/no/brynhilds-tradisjonsbakst

En nesten perfekt og ferdigbørstet lefse. *stolt*

– Det kommer til å bli veldig mye mel altså, sa dem.
– Jajaja, nikket vi, vi kan vel koste og passe på at melet holder seg på bordet…
Vi var ikke HELT forberedt på melstøvet som sivet inn i bihulene, trusa og fotoapparatet, og som svever rundt i tre dager før det siste legger seg.

Leken kommandant

kommandoren-deletallerken

Restaurant Kommandanten ligger i historiske omgivelser med fantastisk utsikt på Festningen i Trondheim. Selve restaurantbygget er vernet, og valg av farger og interiør i restauranten er derfor begrenset. Og heldigvis for det.

Kanskje er det derfor kokkene har blitt inspirert til å utfolde sin kreativitet i menyen isteden. Heldigvis igjen. For da jeg gikk mett bort, så kunne jeg ikke for mitt bare liv huske alt hva det var jeg hadde spist for noe, men jeg husker at det var artig. Skikkelig artig.

Totalinntrykket jeg satt igjen med var en leken meny med mye kreativitet og entusiasme for råvarer, teksturer og form. En entusiasme som også var tydelig hos kokken, som gjentatte ganger under serveringen tok seg tid til å komme og fortelle oss hva vi spiste, og svare på våre dumme spørsmål, med stor iver og innlevelse.

Derfor kan jeg nesten tilgi ham at han ikke ville fortelle meg hvor hans hemmelige ramsløkeng lå hen. Da får han til gjengjeld ikke vite om den hemmelige tindvedskogen min. Ja, SKOGEN. Æddabædda.

Men jeg har juksa litt. Man kan jo finne ut alt på internett i disse dager. Derfor vet jeg nå at vi startet med en deletallerken. Eller altså vi startet med å få utdelt hjemmebakt nøttebrød med ramsløksmør, og jeg lever jo som kjent etter overbevisningen godt brød – god restaurant. Dette lovet godt.

Men det var denne deletallerkenen. På den lå det fritert brandad (en kule av panert klippfisk), oksehalekule, sukkersaltet ørret, røkt ørret, gravet rein, chips av tapioka (med og uten blekksprutblekk), chips av poteter, fritert grønnkål, syltede kantareller, aioli, ramsløkdressing og en dressing av fermentert hvitløk. Og jeg mener det også var noe nøtter og greier, men det ble litt mye å holde styr på, som nevnt.

Når jeg skriver det ovenfor så innser jeg at det høres litt jålete ut, men det var altså først og fremst hysterisk morsomt, litt som å slippe en unge inn på lekehuset Hamleys i London. Jeg glemte å spørre, men jeg mener det var noe anis involvert i den gravede reinen. Det var i alle fall vellykket, og ellers var hvitløksdressingen og tapiokachipsen favoritter.

Til forrett valgte vi en skalldyrsalat med taskekrabbe og kongekrabbe, knutekål, granateple, brønnkarse (tror jeg) og svinesvor – surf’n’turf, som den smilende kokken kalte det. Også en fin rett, men siden det er obligatorisk å ta med litt konstruktiv kritikk, så kan jeg jo nevne at jeg synes salaten var for kald, og at den derfor smakte mindre. Det vil si, den smakte bedre mot slutten, når den var mer temperert.

Hovedretten var langtidsmodnet okse. Den var strøken! Mør og veldig god på smak. Til følge var det kirsebær, nøtter og daikonreddik, brunet smør, brent løk, og jeg mener det også var plommer med, samt potet aparte.

Det siste skal jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva er for noe. Jeg trodde jeg spiste små hasselbackpoteter. De var, når sant skal sies, litt tørre og harde, men følget forøvrig var smack on. Veldig høstete. Det kunne sikkert ha vært litt mer kirsebær, men slik er det jo alltid, både på tallerkenen og i livet forøvrig.

Den største overraskelsen kom kanskje med osten, for om det var noen av rettene jeg forventet at skulle være standard – god, selvsagt, men standard – var det ostetallerkenen. Man får noen stykker ost, forhåpentligvis noen man liker godt og som passer fint sammen, litt frukt, noen nøtter og kanskje litt honning, sant?

Ikke på Kommandanten. Eller vi fikk et stykke Høvding Sverre fra Orkladal ysteri, i klassisk trekantet form. Blåmuggosten Råblå fra Grindal ysteri var derimot i kuleform, og fritert. Ifølge den stadig ivrige kokken, så hadde de ikke funnet noen tredje ost til å komplimentere de to, derfor var den tredje osten også Høvding Sverre, men i kremform.

Jeg foreslo Munkeby, og det forslaget står jeg for!

Du kan forøvrig lese mer om både Høvding Sverre og Munkeby andre steder på bloggen min, men Råblå var et nytt og trivelig bekjentskap.

Min ene sviresøster mente at hun savnet en mer tradisjonell ostetallerken, men jeg er altså nyfrelst fan av å få ost i nye former. Sette fram ostebiter, frukt og honning kan hvemsomhelst gjøre hjemme, ikke sant?

Så til finalen. Eller for oss ostekultister så er vel desserten mer en postcoitus-opplevelse, men til dét har jeg å si, at Kommandanten er en gentleman som ikke snur ryggen til og sovner med et snork. Vi fikk en pasjonsfruktsufflé med nypesorbet og krønsj. En dessert som klarte å være både trendy og koselig gammeldags på samme vis, en god avslutning på et rikt og tross alt moderne måltid i historiske omgivelser.

Jeg burde kanskje ha nevnt tidligere at menyen er sterkt preget av lokale råvarer, ren mat og småskalaprodukter. Dette har blitt så populært de siste årene at det nesten er forventet, men jeg ble allikevel imponert over kjøkkenets dedikasjon og stolthet over å fortelle at epleskavet på osten kommer fra deres private hage, og den fordømrade ramsløken fra et hjemsted som altså er hemmelig.

Avslutningsvis så skal man vel egentlig si noe om prisen. Jeg vil bare strekke meg til å si at prisen var ganske billig, men opplevelsen rik. Helt klart mitt morsomste måltidet på lenge.

kommandoren-dessert

World War Z

Denne filmen har fått masse pepper, men klask meg på låret og kall meg Brad; Jeg liker den. Her er det full fart fra starten av, den har zombier som løper og hey – innrøm at zombier er langt mer troverdige (og skumle) når du blander inn litt pandemi og fugleinfluensa.

Best av alt så er den en semi-kamuflert katastrofefilm. Det hjelper om du liker katastrofefilmer, selvsagt, og det gjør man jo. Tro mot sjangeren så dauer folk som fluer, og vitenskapen er tynn og sprø som mariekjeks.

Kanskje minst tro mot sjangeren er én hovedperson som klarer å holde seg i live, men om jeg hadde scoret The Brad på spillelista, så hadde jeg ikke drept ham jeg, heller. Den har til og med en litt barsk kvinnelig hovedperson.

Fart på en fredag.