Gå til innhold

AVSLØRTE BONDEPIKER

Jeg har ikke laget tradisjonsdesserten tilslørte bondepiker før, og jeg klarte selvsagt ikke å følge oppskriften denne gangen heller. Derav den alternative tittelen. På grunn av all kanelen, er det jo også en mye heitere rett.

Du trenger:
1 kartong kremfløte
3 ts Vaniljesukker
1 glass eplesyltetøy (eller epler og sukker)
1 pakke havrekjeks eller hobnobs
1 pose nøtter
1 flaske sirup (mellommørk eller maple)
1 pk kanel

Hvis du vil koke epler selv, må du skrelle eplene og skjære i passe biter. Ha i en kasserolle, dekk så vidt med vann. Sukre etter behag, og kok eplene møre. Men eplesyltetøy funker like godt.

Bland sirup og kanel. Du kan godt bruke en hel pakke kanel. Sånn refillpakke, kanskje ikke et helt glass. Et halvt glass, da. Ok, bare smak til.

Mos kjeksene halvgrovt. Litt motstand er fint. Hakk nøttene, heller ikke for fint. Du kan bruke både hassel, mandel, pekan eller andre nøtter.

Pisk kremen og tilsett vaniljesukker.

I serveringsglass, hell litt av kanelsirupen i bunnen. 3-4 ts i hvert glass. Legg kjeks, eplesyltetøy og krem i pene lag. Avslutt med et dryssel av sirupen, og noen flak med nøtter.

Overraskende godt. Det bor en avslørt bondetøs i oss alle.

Reklamer

DEN STORE, HEDENSKE POLMJØDTESTEN

Normalt drikker man selvsagt bare hjemmebrygget mjød, men for variasjonens skyld kan man jo også underøke om mjøden som finnes på Vinmonopolet er noe tess. De av oss som har vært opptatt av mjød i noen år, husker en tid da man slett ikke kunne få mjød på polet (eller noe annet sted), og som derfor synes ethvert polmjødutvalg er godt, om enn lite.

DE UTVALGTE MJØDENE ER:

1: Eiker mjød fra Eiker ølfabrikk AS. Skal være med lokal honning fra villbringebær og lyng. Et tørt og lett mjød med lav alkoholprosent som visstnok passer både før, under og etter maten.

2: Mjød av honning fra Inderøy, fra Inderøy gårdsbryggeri. Brygget på honning fra Inderøy. Uten kullsyre, og med eplemost fra Inderøy. Nevnte vi Inderøy?

3: Julemjød fra Mjøderiet. Inneholder honning og julens krydder. Sterk mjød som ønsker å konkurrere med julegløgg.

PANELET BESTÅR AV:

SIGRID-ANETTE: Odelsjente fra Vatne i Ørsta, småbarnsmor, korpser, hedning (selvsagt) og ihuga mjødbygger med eget bryggeri og birøkteri i oppstartsfasen.

SUNNIVA: Gammel mjødkjerring, mjødpurist og hedning (selvsagt), som har brygget mjød siden midten av nittitallet, skrev den eneste norske mjødoppskriften som var tilgjengelig på nett i over ti år, mjødkursholder og vinner av Bifrosts mjødkonkurranse 2018.

INNLEDENDE KOMMENTARER OG FORVENTNINGER
Panelet har hørt at mjøden fra Eiker skal være litt sur, og mener derfor det er fortrinnsmessig å innlede med denne. Likeledes mener de selvsamme at julemjøden høres utrert og særegen ut, og at det i grunnen er litt lenge til jul.

Innkjøpskomitéen (Sunniva) valgte bort Mjøderiets andre mjød på polet, da den bestod av en blanding av honning og bær, som hun ikke er noen stor tilhenger av.

Panelet har derimot langt høyere forventninger til mjøden fra Inderøy, som i tillegg til å påstå å være meget søt, også høres ut til å ha en meget god smakssammensetning.

Den valgte rekkefølgen blir da som gjengitt ovenfor.

EIKERMJØD
Den første reaksjonen er at dette lukter jo øl, og hvorfor skummer mjøden? Og oj, så grumsete?

Så var det smaken. Å, fy! Dette var surt, tynt på smak, og virkelig ikke godt. Fin flaske og etikett, men dette har ingenting med mjød å gjøre. En svak, svak ettersmak av honning er alt vi kan spore. Vi er ikke sikre på om vi gidder å drikke opp denne.

Sunniva mener at dette minnet om mjøden kalt dønkenspy-mjøden hun fikk på Melhus-live på slutten av nittitallet. En representant for urbefolkningen skyter inn at den ble laget med hensikt så den skulle være jævlig. Hemmeligheten var å blande gjærsuppa og bunnslammet fra alle dunkene, vanne ut og la stå i en uke til, kan han avsløre.

Sigrid-Anette skyter inn: Hedninger som heller ut mjød? Da vet du at det er dårlig!

INDERØYAMJØD:
Vakker farge, gylden og lekker. Klar og fin. Litt bunnfall, men det må man regne med. Fruktig, men litt bitter lukt.

Smaken var skuffende lite søt, og bitterheten kjennes i smaken. Hvor ble det av eplemosten? Det smaker på en måte en mjød, men altfor tynn i smaken, og for bitter. Vi vurderer å drikke den opp, men er ikke sikre. Altfor lite honning, altfor lite eple.

Sunniva mener det smaker som om de har glemt å skumme voksen av honningen under oppkok. Vi ender opp med å helle ut denne også, men tror vi kunne ha drukket den opp hvis vi var fulle og klokka var to på natta.

JULEMJØD FRA MJØDERIET
Utseendemessig ganske mørk, litt rødlig i fargen. Litt bunnfall, men klar i toppen. Det vil si, Sunniva fikk alt bunnfallet, Sigrid-Anette fikk helt klar mjød. Lukten er krydrete…men med litt anslag av myggmiddel? Paneldeltaker Sigrid-Anette har nå begynt å hikke.

Smaksmessig kveldens beste, men allikevel ikke god. Det er ingen smak av honning, og hadde vi fått denne i hånda, ville vi ikke ha tenkt mjød. Ikke er kryddersmaken særlig julete heller, og vi tror det er for mye nellik i. Smaken av myggmiddel blir mer framtredende for hver slurk.

Vi vurderer å drikke opp denne mest fordi vi har litt dårlig samvittighet for å helle ut mjød, tross alt. Vi prøvde så godt vi kan, men endte med å helle ut denne også.

KONKLUSJON
Panelet må avreagere med kanskje en av verdens beste kjøpemjøder (dessverre ikke fra polet, men bestillingsvare på Systembolaget), nemlig Mjødhamnens «Branden på orten», en bracket (mjød på karamellisert honning).

Vi synes det er deprimerende at polets Valhalla-mjød er bedre enn alle disse tre, et mjød som ellers er legendarisk for sin kvalme blomstersmak.

Av de tre testmjødene i dag, er det i grunnen bare inderøymjøden som smaker (svakt av) mjød. Vi vet ikke helt hva man skal kalle de andre to skvipene. Kveldens konklusjon blir at hjemmebrygga fremdeles er velbrygga, og at det bare er å ta fram bryggekjelen.

Imøtekommende sirup på Espresso House

I fjor høst var jeg på Espresso House på Trondheim Torg sammen med noen venner. I tillegg til det gode selskapet, er det to ting som har satt seg på minnet fra den opplevelsen.

Det første er at de ikke hadde noe toalett. Dette er ganske uholdbart for sånne pyseblærer som meg, og jeg tror ikke at det er lov. De brukte normalt toalettet på senteret, men det var søndag, og senteret var stengt.

Det andre var den fantastiske juicen jeg drakk, en friskpresset sitronjuice med pasjonsfrukt i. Jeg, som normalt ikke drikker frukt og sånt, lot meg friske av den delikate fargen, og smaken var helt magisk.

Dette førte, i tillegg til en enda mer overfylt mini-blære, til at jeg i flere uker etterpå prøvde å gjenskape drikken hjemme. Og klarte det ganske godt, men det var så mye jobb, at jeg isteden begynte å prøve flaske-smoothies, noe jeg heller ikke bruker eller bør drikke noe særlig av. Dyrt er det også.

Uansett så førte tilfeldigheter til at jeg passerte Espresso House igjen i dag, på et tidspunkt da jeg både hadde tid, anledning og lyst på nevnte vidunderjuice.

Men jeg fant den ikke i disken. Typisk! Det jeg fant var en sitronjuice med minteblad i. Det fristet ikke noe særlig pga en ganske uheldig opplevelse med en Schweppes mint & lime for få dager siden.

Allikevel spurte jeg i kassen, og den litt stressa og travle jenta bak disken overrasket ved å foreslå at jeg tok en av sitronjuicene, så kunne hun ha oppi litt pasjonsfruktsirup isteden. Da ble det ganske likt den drikken jeg søkte og de ikke hadde, mente hun.

Jeg liker kreativt initiativ, men jeg påpekte at sitronjuicen hadde mynte i seg, og at det derfor ikke ble helt det samme. Nesj, den kunne hun ta ut, sa hun. Det bladet gir ikke noe særlig med smak allikevel.

Man kan saktens lure på hvorfor de lager sitronjuice med mynte hvis det altså ikke egentlig smaker noe særlig mynte, men jeg gikk allikevel med på det. Hun var midt i en avansert kafemaskinrenseprosedyre, så hun glemte å ta ut myntebladet og gav meg bagel isteden for wrap, men hun hadde rett. Drikken smakte påfallende lite mynte, og ganske likt den juicen jeg egentlig var der for å drikke.

Ganske, ikke helt. Men jeg tror jeg må skaffe meg en sånn pasjonsfruktsirup.

Mini-brownien var litt rar på konsistens, men god. Det jeg likte aller best, derimot, var at de hadde både denne, og flere mini-kaker til salgs. Det er jo perfekt når du vil ha både wrap og kake, men ikke nødvendigvis ei svær sukkerbombe av et kakestykke.

Da jeg satte tennene i wrapen, innså jeg imidlertid at jeg hadde bestilt akkurat samme wrap forrige gang jeg var der. For SÅ forutsigbar er jeg tydeligvis.

Send sirupen.
Og nå må jeg tisse.

Epoisses de Bourgogne

Det eneste som er bedre enn venner – ok, kanskje ikke det eneste, men én ting som er bedre enn venner, er venner som kommer med ost. Dette hendte meg forleden. Et vennepar hadde vandret forbi Fromageriet i Oslo, og tenkt på meg. Enn det? Jeg må i alle fall ha gjort NOE rett i livet.

I tillegg til et svært stykke av det jeg normalt betegner som min favorittost (Morbier), fikk jeg stifte en nytt bekjentskap, en frekk, fransk liten sak som heter Epoisses de Bourgogne. For å ta det tekniske først, så er det en rødkittost ystet på kumelk. Den blir visstnok vasket både i saltlake som er lunken for å fremme bakterievekst, og i et lokalt druebrennevin fra Bourgogne.

Som rødkittoster flest, er den stinkende, sterk på smak og med myk eller rennende kjerne. Faktisk, da jeg la den på ostefatet, var det nesten så den prøvde å krype over bordet mot gjesten min, som var meget begeistret. I shit you not, som det heter på nynorsk.

I motsetning til mange andre rødkittoster det er naturlig å sammenlikne den med, som Chaumes eller Langres, for eksempel, så synes jeg Epoisses både lukter og smaker mindre propp. Jeg tror derfor den kan egne seg godt til å introdusere de normalt litt voksne rødkittostene til en som kanskje er ny og skeptisk. Men som Chaumes og Langres så tror jeg den også passer til å spise oppvarmet, til å dyppe i, som meget eksklusiv ostefondue.

Smaken må selvsagt oppleves og kan vanskelig beskrives, men om jeg skal prøve, for en som aldri har smakt rødkittost før, så vil jeg si at det er litt som en veldig voksen og rennende Port Salut. Den er i alle fall veldig god, og i skrivende stund forsvinner den aller siste rest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En melk til besvær

Jeg prøver Starbucks for første gang, fordi de er de eneste på flyplassen som har en kake jeg har lyst på (sitronkake). Jeg tenker at det hadde vært godt med melk til kaken, og spør om de har det. Det har de. Jeg kan få hel, lett eller skummet, og jeg vil selvsagt ha hel. Den unge mannen skriver dette på en pappkopp, og lurer så på hva jeg heter.

Litt forfjamset svarer jeg Sunniva. Han skriver også dette på koppen, og ber meg om å ta med den og kaken til hans unge kollega en halvmeter bortenfor. Hos henne får jeg betale, levere fra meg koppen og få beskjed om å vente der borte, enda en halvmeter til venstre.

Jeg venter. Det går seks minutter. Det er ni stykker bak kassa, og ca fem personer foran. Noen av dem får chai latte og kaffe machiato. Jeg får ikke melk.

Den unge mannen (en ny en, han her er hele to og en halv meter til venstre for den første) finner etterhvert pappkoppen min, vifter den i været og lurer på hva det står på den.

Det er ganske åpenbart at det står Suniva på den. Med en N.

Jeg prøver å vinke litt, og fire unge mennesker stikker hodene sammen bak disken. Venstremannen bøyer seg fram til meg og spør, med et forvirret utrykk:

– Do you want your milk steamed, or just…cold?
– Kaill, sier jeg, for jeg er på mitt aller mest trønderske når jeg er i Bergen.
– Æ ska bare ha kaill, vanlig H-mælk.

Det ser ut til at noe lysner bak disken, og samme unge mann tar fram en ny kopp, av plast denne gangen, og skribler noe på den.

– HALLO, MANNEN! Jeg står rett foran deg! Vi trenger ikke å kodifisere vår videre kontakt med sosialt normgitte lyder – vi har allerede blikkontakt…sier jeg ikke. Isteden ser jeg ham helle H-melk i koppen. Han holder den opp, litt beskjemmet, og mumler noe som begynner på S.

Alle ni bak disken ser lettede og fornøyde ut. Etter sånn ti minutter, ni servitører, en pappkopp og en plastkopp senere, får jeg en kopp med kald, ikke steamet melk, type H. Det står «Samira» på den.

Kaka var god, da.

Faderlig ostekake eller dekonstruert multekrem

Min far er litt underlig. Han liker ikke multekrem. Det er normalt ikke noe problem, bortsett fra på julaften, når man selvsagt må ha multekrem, men samtidig gjerne vil sørge for at gjestene får spise noe de liker. Jeg har derfor gått og grublet på hvordan man kan dekonstruere multekremen på en måte som både vil tilfredsstille far og tradisjonalistene blant oss (det vil si meg).

En tanke begynte å ta form da jeg, lenge etter de obligatoriske tolv eller til og med tjue dager etter jul, fremdeles satt igjen med en svær boks med pepperkaker. Det MÅ da finnes noe man kan bruke tiloverskomne pepperkaker til, tenkte jeg. Det er begrenset hvor mye pepperkake med blåmuggost selv JEG klarer å spise.

En plan tok form. Og den ble til dette: Ostekake med pepperkakebunn og multesaus.

Nå er jeg skikkelig, skikkelig dårlig på å følge oppskrifter, og sikkert omtrent like dårlig til å skrive dem, så om du har tenkt å gjenskape det jeg prøver å skissere nedenfor her, så håper jeg du bruker ikke så rent lite skjønn og sunn fornuft.

Du trenger:
170g meierismør
400g pepperkaker
1 pk sitrongele (bruk halvparten av vannmengden på pakken)
1 pk kremfløte
2 pk philadelphiaost
1-2 dl melis
1 glass multesyltetøy
1 dæsj cointreau
1/2 potte fersk dill

Jepp, jeg sa dill. Stol på meg – du vil like det.

Om du har laget ostekake før, så vet du hva du gjør, men her er en kjapp oppsummering:

1. Smør ei kakeform og knus pepperkakene.
2. Smelt smøret, trekk av platen, la stå og kjølne.
3. Bland pepperkakesmulene i smøret, og ha massen i kakeformen.
4. Press ut til flat, jevn bunn.
5. Sett formen med kakebunnen kaldt i en halvtime.
6. Smelt geléen som angitt på pakken, bruk halvparten av vannet.
7. La stå og kjølne.
8. Pisk kremen. Bland inn melis og philadelphiaost.
9. Hakk eller klipp dillen fint, ha i kremen.
10. Bland geléen inn i kremen, og hell den over bunnen.
11. Sett kaldt i 4+ timer.
12. Bland litt (eller mye) cointreau i multesyltetøyet.

Kakestykkene serveres selvsagt med multene.

Nå har jeg ikke rukket å teste den dekonstruerte multekremen på min far ennå, så jeg får heller rapportere tilbake når det skjer. Tilbakemeldingen fra gjestene var i alle fall god.

fars-ostekake

Vår evige, plagede prinsesserebell

Hun var den perfekte helten for unge jenter som vokste opp på søttitallet; Tilsynelatende bare en vakker prinsesse, men når hun ble angrepet eller forsøkt reddet, grep hun til våpen og slang utav seg sarkasmer.

– Prinsesse, jeg har kommet for å redde deg!
– Er du ikke litt kort, egentlig…?

Det var en mesterlig karakter for tiden, som jeg tror berget mange av oss som hadde blitt flasket opp på Tornerose og Askepott og de prinsessene som bare ligger og tar seg ut, for alltid ventende, på det frigjørende kysset.

For prinsesse Leia lot seg ikke knekke. Ikke under tortur, ikke under avhør, selv ikke etter at hele hennes familie og sivilisasjon ble utslettet.

Mye av denne heltedåden er det selvsagt George Lucas som står bak, men jeg mistenker at den kongelige rebellen hadde blitt fremstilt på en langt mer servil og tradisjonelt kvinnelig måte av en annen skuespillerinne enn av den unge, men tilsvarende plagede, skarpe og sarkastiske Carrie Fisher.

Carrie Fisher var allerede under innspillingen av den første filmen på god vei til å bli avhengig av kokain, en avhengighet som antakelig skyldtes en turbulent oppvekst og selvmedisinering av alvorlig, udiagnostisert sykdom.

Hun ønsket aldri å være noe skjønnhetsikon. Hun hatet gullbikinien som så mange kvisete unggutter bejublet. Det gjorde forresten jeg også. Den var et hån mot rebellen Leia Organa.

Da The Force Awakens kom ut, og Fisher hadde vært nødt til å gå ned masse kilo for å «passe inn i rollen», ble hun møtt med hatefulle kommentarer på nett om at hun så for gammel ut til rollen. Hvorpå hun svarte at kroppen var hennes brain bag, og at: «My body hasn’t aged as well as I has. Blow us.»

For Carrie Fisher var større enn bare prinsesse Leia, og selv om filmkarrieren ikke gikk helt på skinner etter Star Wars, hadde hun et meget respektert forfatterskap bak seg. Om bare brain-baggen kunne ha holdt ut noen tiår til, så kunne vi fått nyte mer av den verbale slagkraften til vår evige prinsesserebell, Carrie Fisher.

Styrke under hijab

Taxisjåføren min i dag var ei bittelita jente med hijab. Jeg er en såpass enkel og muligens fordomsfull gammelfeminist at jeg fremdeles synes det er stas at kvinnfolk med hijab jobber, særlig i tradisjonelt mannsdominerte yrker.

Da jeg lente meg tilbake i setet, pustet jeg tungt ut, og hun lurte på om jeg var sliten? Ja, jeg fortalte at jeg hadde hatt en lang dag i retten som meddommer, og at det var ganske slitsomt. Dette syntes hun var spennende, fordi hun hadde vært i retten sjøl, sa hun, og lurte på om jeg var med på å bestemme viktige ting som drap og sånn?

Jeg svarte at i tingretten så er det nok mer mindre saker med vold, rus og tjuveri, men at jeg hadde vært med på et par større saker som handlet om voldtekt og vold i ekteskapet. Hun ble stille, og jeg, fordi jeg har blitt ei gammel jabbkjerring, spurte om hun hadde vært vitne i retten da hun var der?

Vi svingte inn i strindheimstunnelen, og hun fortalte forsiktig at hun hadde vært utsatt for det samme. At ektemannen hadde slått henne, og at hun hadde levd med volden i flere år, fordi hun ikke visste at det i Norge finnes steder hvor man kan få hjelp mot sånt. Da ektemannen hadde prøvd å drepe henne, hadde hun allikevel gått til politiet.

Mannen ble dømt til fengsel i fem år. Hun syntes det var altfor lite, selv om jeg forsikret henne om at det ikke var så lite straff egentlig, ikke i Norge. Han hadde snart sonet sin straff, og etterpå skulle han sendes ut av landet.

Da vi rullet inn i gata mi, spurte jeg om hun hadde det bra nå, og hun lyste opp: Ja, hun hadde det helt strålende. Inne i gården spratt hun ut, sopet med seg de tunge handleposene mine og bar dem kjapt opp trappa.

Bittelita og kjempesterk.

Vikingjul med pest

OPTIMIST-TANTE: Wuhuu, leke juleviking, det blir koz!
REALIST-TANTE: Nååå, litt pæs blir det jo.
OT: Neidah, det er bare å finne fram vikingstæsjet, dra med seg ei gryte, så kan jeg koke graut og selge litt bøker og jabbe med folk, bare!
RT: Nå ligger alt vikingstæsjet ditt spredd på loftet og roterommet etter at du var på live i høst, da.
OT: Ja, men jeg trenger jo ikke alt, bare tar det jeg finner i farten!
RT: Du må ha noe å sove i også.
OT: Ok, jeg rasker med meg noen skinn og et teppe. Det går fort.
RT: Og så må du ha noe å koke grauten av.
OT: Vi bare kjøper med noe byggryn og flesk og greier på veien.
RT: Du kan ikke kjøpe byggryn på veien og så ha grauten ferdig til klokka elleve. De må bløtlegges.
OT: Ok…da kjøper vi noe hurtiggryn til dag én, og bløtlegger til dag to.
RT: Da trenger du noe å bløtlegge dem i.
OT: Ja, da pakker jeg dét.
RT: Og noe å røre med, og servere i.
OT: Ja, det er sant.
RT: Og noe å vaske opp i etterpå, og med. Og henge gryta i. Og kluter til å tørke søl med.
OT: Ok, det må jeg jo ha.
RT: De bøkene du skal selge, er du ikke nesten tom for dem?
OT: Føkk, jeg må finne et nytt trykkeri.
RT: Mhm.
OT: Og så sende inn en bestilling.
RT: Det må du, ja.
OT: Og finne noen som kan hente dem på andre siden av byen etterpå.
RT: Jepp.
RT: Og så må jeg vaske over utstyret som er litt muggent etter liven.
RT: Skautet er vel heller ikke helt rent.
RT: Hvor gjorde jeg egentlig av skålspennene?
RT: Hvor ble det av det store fiskefatet?
RT: Har jeg husket migrenemedisinen?
RT: Hvor mye graut spiser disse verdalingene?
RT: Du, RT?
RT: Ja, RT?
RT: Skitkjerring.
RT: Ditto.

Pallis på min hals

Beklager, jeg har altså prøvd å bli mer møblert av meg, men jeg kan ikke fornekte det lenger: Jeg elsker pallis. Pallis til den kaldeste vinteren, pallis mot den steikvarme sola, pallis som beskyttelse mot mygg, pallis til pynt – hva er det å ikke elske med dette plagget?!?

Andre kaller det shemag, ørkenskjerf eller palestinaskjerf, og det er et plagg som opprinnelig kommer fra Midt-Østen. Her til lands og andre steder i vesten ble det først brukt av raddisen i solidaritet mot de okkuperte palestinerne. På nittitallet ble det kjennemerket til Blitz-aktivister, Uffa-ramp og den unge, sinte miljøbevegelsen, gjerne akkompagnert med en slitt islender-genser.

Senere har pallis både vært inn og ut av motebildet, og jeg har vekslet mellom å være stolt bærer av pallis, småskamfull bærer av pallis og lengtende, ikke-bærende av pallis.

Jeg har en hel HAUG med palliser liggende. Den aller første er klassisk rød, og den fikk jeg alt på slutten av søttitallet, av min onkel Ivar som var FN-soldat i Libanon og hjemme på perm. Siden jeg var (og er) meget glad i onkel Ivar, ble jeg også meget glad i pallisen, og brukte den både som strandteppe, prinsessekappe og fallskjerm (det siste gikk ikke så bra).

Da pallisen skulle fram igjen for å smykke min stolte miljøvernernakke, var min gamle røde blitt såpass slitt, at jeg kjøpte en ny pallis, klassisk svart og hvit, denne gangen (som Fredrik Hauge sin). Eller ny på FreTex, i alle fall.

Siden ble jeg sintere, og fordi Skorpius hadde kommet til byen, fikk man nå tak i militante, grønne palliser. Jeg har to slike, en mørkegrønn og en stor, lysegrønn.

Mot slutten av nittitallet falt pallisen i unåde, og jeg ble henvist til en tilværelse med dølle, damete avlange skjerf som ikke kunne brukes til annet enn…vel, skjerf. En gledelig motebølge på starten av 2000-tallet gav meg min vakre brune og røde pallis og min lett feminine burgunderrøde og hvite pallis. Men så sa det ubarmhjertig stopp.

Mange og lange år med pallis-tørke fulgte. En trist tilværelse for trekkfulle halser, som ikke kunne nyte godt av den geniale trekantformen som dekker både nakken og halsen. Det lette, men varme tekstilet som fungerer både i minusgrader, og til å skjerme skallen mot solstikk.

Min aller nyeste pallis er ensfarget, og nesten helt ny. I savn og desperasjon lette jeg meg fram på internettet til den pallisen som så aller minst ut som en pallis. Den kan passere som stueren nok, tror jeg, men nå driver jeg alt og skuler på bunken med alle de andre flotte pallisene mine, og tenker føkk it. Føkk it.

Jeg vil ha et skjerf som er akkurat passe varmt, og som er tett nok til å bruke som regnhette ved overraskelsesregn, eller sjal om det blir kaldt. Jeg vil ha et skjerf jeg kan bære ting i, eller bruke som fatle, eller en liten gapahuk i utrengsmål. Jeg vil ha en gryteklut for hånden, og et sileklede, en vaskeklut og en håndduk. Jeg vil ha en liten, sammenrullet pute klar for lange togreiser, en brillepusser og en tåretørker.

Jeg vil ha pallis på min hals.