Skip to content

Faderlig ostekake eller dekonstruert multekrem

Min far er litt underlig. Han liker ikke multekrem. Det er normalt ikke noe problem, bortsett fra på julaften, når man selvsagt må ha multekrem, men samtidig gjerne vil sørge for at gjestene får spise noe de liker. Jeg har derfor gått og grublet på hvordan man kan dekonstruere multekremen på en måte som både vil tilfredsstille far og tradisjonalistene blant oss (det vil si meg).

En tanke begynte å ta form da jeg, lenge etter de obligatoriske tolv eller til og med tjue dager etter jul, fremdeles satt igjen med en svær boks med pepperkaker. Det MÅ da finnes noe man kan bruke tiloverskomne pepperkaker til, tenkte jeg. Det er begrenset hvor mye pepperkake med blåmuggost selv JEG klarer å spise.

En plan tok form. Og den ble til dette: Ostekake med pepperkakebunn og multesaus.

Nå er jeg skikkelig, skikkelig dårlig på å følge oppskrifter, og sikkert omtrent like dårlig til å skrive dem, så om du har tenkt å gjenskape det jeg prøver å skissere nedenfor her, så håper jeg du bruker ikke så rent lite skjønn og sunn fornuft.

Du trenger:
170g meierismør
400g pepperkaker
1 pk sitrongele (bruk halvparten av vannmengden på pakken)
1 pk kremfløte
2 pk philadelphiaost
1-2 dl melis
1 glass multesyltetøy
1 dæsj cointreau
1/2 potte fersk dill

Jepp, jeg sa dill. Stol på meg – du vil like det.

Om du har laget ostekake før, så vet du hva du gjør, men her er en kjapp oppsummering:

1. Smør ei kakeform og knus pepperkakene.
2. Smelt smøret, trekk av platen, la stå og kjølne.
3. Bland pepperkakesmulene i smøret, og ha massen i kakeformen.
4. Press ut til flat, jevn bunn.
5. Sett formen med kakebunnen kaldt i en halvtime.
6. Smelt geléen som angitt på pakken, bruk halvparten av vannet.
7. La stå og kjølne.
8. Pisk kremen. Bland inn melis og philadelphiaost.
9. Hakk eller klipp dillen fint, ha i kremen.
10. Bland geléen inn i kremen, og hell den over bunnen.
11. Sett kaldt i 4+ timer.
12. Bland litt (eller mye) cointreau i multesyltetøyet.

Kakestykkene serveres selvsagt med multene.

Nå har jeg ikke rukket å teste den dekonstruerte multekremen på min far ennå, så jeg får heller rapportere tilbake når det skjer. Tilbakemeldingen fra gjestene var i alle fall god.

fars-ostekake

Leken kommandant

kommandoren-deletallerken

Restaurant Kommandanten ligger i historiske omgivelser med fantastisk utsikt på Festningen i Trondheim. Selve restaurantbygget er vernet, og valg av farger og interiør i restauranten er derfor begrenset. Og heldigvis for det.

Kanskje er det derfor kokkene har blitt inspirert til å utfolde sin kreativitet i menyen isteden. Heldigvis igjen. For da jeg gikk mett bort, så kunne jeg ikke for mitt bare liv huske alt hva det var jeg hadde spist for noe, men jeg husker at det var artig. Skikkelig artig.

Totalinntrykket jeg satt igjen med var en leken meny med mye kreativitet og entusiasme for råvarer, teksturer og form. En entusiasme som også var tydelig hos kokken, som gjentatte ganger under serveringen tok seg tid til å komme og fortelle oss hva vi spiste, og svare på våre dumme spørsmål, med stor iver og innlevelse.

Derfor kan jeg nesten tilgi ham at han ikke ville fortelle meg hvor hans hemmelige ramsløkeng lå hen. Da får han til gjengjeld ikke vite om den hemmelige tindvedskogen min. Ja, SKOGEN. Æddabædda.

Men jeg har juksa litt. Man kan jo finne ut alt på internett i disse dager. Derfor vet jeg nå at vi startet med en deletallerken. Eller altså vi startet med å få utdelt hjemmebakt nøttebrød med ramsløksmør, og jeg lever jo som kjent etter overbevisningen godt brød – god restaurant. Dette lovet godt.

Men det var denne deletallerkenen. På den lå det fritert brandad (en kule av panert klippfisk), oksehalekule, sukkersaltet ørret, røkt ørret, gravet rein, chips av tapioka (med og uten blekksprutblekk), chips av poteter, fritert grønnkål, syltede kantareller, aioli, ramsløkdressing og en dressing av fermentert hvitløk. Og jeg mener det også var noe nøtter og greier, men det ble litt mye å holde styr på, som nevnt.

Når jeg skriver det ovenfor så innser jeg at det høres litt jålete ut, men det var altså først og fremst hysterisk morsomt, litt som å slippe en unge inn på lekehuset Hamleys i London. Jeg glemte å spørre, men jeg mener det var noe anis involvert i den gravede reinen. Det var i alle fall vellykket, og ellers var hvitløksdressingen og tapiokachipsen favoritter.

Til forrett valgte vi en skalldyrsalat med taskekrabbe og kongekrabbe, knutekål, granateple, brønnkarse (tror jeg) og svinesvor – surf’n’turf, som den smilende kokken kalte det. Også en fin rett, men siden det er obligatorisk å ta med litt konstruktiv kritikk, så kan jeg jo nevne at jeg synes salaten var for kald, og at den derfor smakte mindre. Det vil si, den smakte bedre mot slutten, når den var mer temperert.

Hovedretten var langtidsmodnet okse. Den var strøken! Mør og veldig god på smak. Til følge var det kirsebær, nøtter og daikonreddik, brunet smør, brent løk, og jeg mener det også var plommer med, samt potet aparte.

Det siste skal jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva er for noe. Jeg trodde jeg spiste små hasselbackpoteter. De var, når sant skal sies, litt tørre og harde, men følget forøvrig var smack on. Veldig høstete. Det kunne sikkert ha vært litt mer kirsebær, men slik er det jo alltid, både på tallerkenen og i livet forøvrig.

Den største overraskelsen kom kanskje med osten, for om det var noen av rettene jeg forventet at skulle være standard – god, selvsagt, men standard – var det ostetallerkenen. Man får noen stykker ost, forhåpentligvis noen man liker godt og som passer fint sammen, litt frukt, noen nøtter og kanskje litt honning, sant?

Ikke på Kommandanten. Eller vi fikk et stykke Høvding Sverre fra Orkladal ysteri, i klassisk trekantet form. Blåmuggosten Råblå fra Grindal ysteri var derimot i kuleform, og fritert. Ifølge den stadig ivrige kokken, så hadde de ikke funnet noen tredje ost til å komplimentere de to, derfor var den tredje osten også Høvding Sverre, men i kremform.

Jeg foreslo Munkeby, og det forslaget står jeg for!

Du kan forøvrig lese mer om både Høvding Sverre og Munkeby andre steder på bloggen min, men Råblå var et nytt og trivelig bekjentskap.

Min ene sviresøster mente at hun savnet en mer tradisjonell ostetallerken, men jeg er altså nyfrelst fan av å få ost i nye former. Sette fram ostebiter, frukt og honning kan hvemsomhelst gjøre hjemme, ikke sant?

Så til finalen. Eller for oss ostekultister så er vel desserten mer en postcoitus-opplevelse, men til dét har jeg å si, at Kommandanten er en gentleman som ikke snur ryggen til og sovner med et snork. Vi fikk en pasjonsfruktsufflé med nypesorbet og krønsj. En dessert som klarte å være både trendy og koselig gammeldags på samme vis, en god avslutning på et rikt og tross alt moderne måltid i historiske omgivelser.

Jeg burde kanskje ha nevnt tidligere at menyen er sterkt preget av lokale råvarer, ren mat og småskalaprodukter. Dette har blitt så populært de siste årene at det nesten er forventet, men jeg ble allikevel imponert over kjøkkenets dedikasjon og stolthet over å fortelle at epleskavet på osten kommer fra deres private hage, og den fordømrade ramsløken fra et hjemsted som altså er hemmelig.

Avslutningsvis så skal man vel egentlig si noe om prisen. Jeg vil bare strekke meg til å si at prisen var ganske billig, men opplevelsen rik. Helt klart mitt morsomste måltidet på lenge.

kommandoren-dessert

Tante yster 8: Ankerost i potte

Det er flere som har spurt meg hvordan det har gått med Gammel-Gunda fra Oppi-Tyten, eller, for nye lesere, osten jeg altså ysta i høst. Og til dét er det bare å si at det har skjedd som ofte skjer; Bare man vansmekter lenge nok, så blir man en harding.

Ja, det er ikke lett å si om det skyldes for lang lagring og påfølgende uttørking, om det var overdreven pressing, eller om laken var for salt, men resultatet er at Gunda, som skulle være en halvfast ostetype, hadde blitt hard, steinhard.

Dette resultatet kunne selvsagt ha tatt motet fra enhver, men ikke fra en innbitt mathistoriker og ihuga viking-reenactor, for liknende ting har garantert skjedd før i den store verdenshistorien om ysting. Enten ved å bli sittende med tilnærmet uspiselige, beinharde skorper, eller ved litt overivrig pressing (eller hva det nå var), så er det ikke første gang en ysterske ender opp med ost av omtrent samme type som dvergebrødet i Terry Pratchetts Discworld – mer ett slagvåpen enn en kulinarisk opplevelse.

Tvert i mot så er det visse tegn som tyder på at osten i norrøn middelalder og senere var nettopp steinhard. I en norrøn saga gjør en hærstyrke narr av kongens skip ved å beskylde det for å være sånn en lettvekter, at man like gjerne kunne skjære ut et anker av ost for å holde det på plass. Og slik var det visstnok i alle fall opp til salig Olaus Magnus, svensk erkebiskop over Uppsala, men bosatt i Roma fordi katolske biskoper ikke lenger var så populære i det reformerte Sverige, skrev med dårlig skjult avsky og arroganse om den tørre, harde osten de hadde i Norge.

Det var nok nettopp for slike tilfeller våre formødre oppfant konseptet potteost. Jeg sier «våre», men potteost må ha vært et utbredt fenomen på tvers av landegrensene. Tradisjonen lever fremdeles på et vis i England, hvor det kalles «potted cheese» og også er noe som dukker opp i våre butikkhyller oppunder jul, da helst laget av Stilton.

Men potteost har eksistert i Norge også, i alle fall om man skal tro Johan Ernst Gunnerus (det skal man jo) og hans Oeconomisk Afhandling om alle de Maader, hvorpaa Melken nyttes i Norge fra 1774. Jeg har skrevet om potteost før, så jeg går heller bare rett på beretningen om Gundas foredlingsferd.

Pottost1

Selv om Gunda framstod som steinhard utapå, er hun mykere inni og smuldrer godt, så selv om det krever sin kvinne og noe armkraft å få skåret henne opp, kan den helt sikkert brukes på pasta og tilsvarende. Smaken er ganske sterkt ostete, som en mellomlagret cheddar. Ytterst i skallet er imidlertid osten svært salt, så det er ikke tvil om at laken har vært for sterk. De brunsvarte flekkene er hverken anis eller insekter om man trodde det, men rustflekker etter rista som Gunda tørket på.

Pottost2

Vi begynner altså med å rive osten fint kvelden før. Så skal den stå og mykne og trekke til seg fuktighet og smak, i dette tilfellet en frekk liten Glenmorangie whisky, samt en dæsj med trøffelolje. Vi dekker til osten og setter den i kjøleskap.

Pottost3

Etter en natts marinering, røres smør inn i osten, så det blir en myk, smørbar masse. Vi tilsetter også litt rosépepper og enda en dæsj whisky, i tilfelle den første dæsjen blir ensom.

Pottost4

Deretter presses ostemassen ned i ei potte. Det er svært viktig at det faktisk er ei potte for, hallo – potteost! Neida, du kan bruke et hvilket som helst kar med rett kant, bare dytt osten nedi. Pass på at overflaten blir jevn, og tørk av eventuelt søl langs kanten.

Smelt litt smør og avkjøl det så mye som mulig uten at det stivner. Hell det over osten så det blir som et lokk, for det er nettopp dét det er, et lokk. Dette gjorde man for at osten skulle holde seg lenger – noen måneder i kjølig spisskammers gikk nok helt fint. Helst skal du klare smøret først, for da holder det seg enda bedre, men jeg har kjøleskap, så her er det brukt vanlig meierismør.

Voilà, ankerosten har blitt potteost. Den skal stå ei stund så smakene får satt seg skikkelig, men vi tjuvsmakte selvsagt litt. Smaken er meget kraftig, og ikke bare fordi Gunda er litt i det salteste laget. Blandingen av ost, whisky og krydder gjør at denne osten bør få følge av for eksempel en salt kjeks eller en søt scone, og så får vi prøve oss fram med resten når den blir ferdig. Men den blir nok ikke brukt som anker.

Pottost5

Kjapp løksuppe?

Nei, slikt driver vi ikke med her i gården! Særlig ikke etter at vi har fått oss crockpot, et elektrisk apparatus med keramikkgryte som har til hensikt å hjelpe deg å koke ting på lav varme i lange tider. VELDIG lange tider.

Dessverre er de fleste nettsider dedikert til oppskrifter i crockpot åpenbart beregnet på amerikanske husmødre, og lyder noe sånt som: «Ha i ferdig oppskåret kyllingfilet, hell over en pakke ferdigsaus, sett på fire timer med høy varme og gå ut og trim geraniumene eller kam gulvteppefrynsene mens du venter på at din husbond kommer hjem til ferdig middag, hahahaha!!!»

Da jeg fant en oppskrift på løksuppe som skulle koke i til sammen søtten timer, våknet derfor interessen, for det er ingenting praktisk eller forstadshusmoraktig med å koke suppe i søtten timer.

I tillegg til løken måtte jeg også ha kraftbein. Ingen grunn til å gjøre det halvveis når jeg allerede skulle bruke 2/3 av et døgn på dette. Jeg var på vei til å kjefte opp en stakkars butikkansatt for at de ikke hadde kraftbein, da jeg kom over en pakke med oksehaler i en disk.

And the plot thickened…

Jeg hadde for å være ærlig aldri kokt oksehaler før, og da jeg fant en crockpot-oppskrift på oksehalekraft som skulle koke i tjue timer, visste jeg at prosjektet var i boks. Her skulle det suppes.

Når det gjelder resultatet, så kunne jeg sikkert ha benyttet flere superlativer for å beskrive det, men jeg skal nøye meg med å si at det var førtitoogenhalv vel anvendte timer.

Her har jeg til og med skrevet en oppskrift, i tilfelle du skulle være så kognitivt utfordret at du får lyst til å prøve sjøl. Oppskriften ser sikkert veldig imponerende ut med detaljerte mengdeangivelser og alltingen, men det er nesten bare løgn – jeg er beviselig ute av stand til å følge oppskrifter, så når jeg skriver «1/4 dl gnu-nyresaft», så betyr det egentlig «en dæsj». Følg anvisningene på eget ansvar.

LØKSUPPE PÅ EI HELG

Til oksekraften:
1,4 kg oksehaler
1 kepaløk
2 store gulrøtter, i staver
4 store laurbærblader
3 stenger selleri
Salt

Til løksuppa:
2 kg kepaløk
2 ss tørket timian
1/2 dl balsamicoeddik
2 dl cognac
4 ss olivenolje
Salt, nykvernet pepper
Baguette eller annen loff
Gruyere eller annen smeltegod ost

Slik gjør du:
Putt alt til oksekraften i din crockpot. Det er bedre å salte forsiktig, og så heller smake til etterpå. Hell over vann til rett over halene. Sett på lav varme i tjue timer. Gå og gjør noe annet – sorter kokebøkene, lek med pus, besøk bestemor.

Sil av oksekraften. Hvis du bryr deg om at kraften er litt grumsete, kan du nå koke den opp med litt eggehvite, som du siler vekk og kaster. La stå til avkjøling, og når fettet har sivet til toppen og stivnet, kan du fiske det forsiktig av toppen og bruke det til noe annet, eller du kan drite i det og tenke MMM, fett, og la det være med i suppen.

Skyll av crockpotta, ha i alt til løksuppen, sett på lav varme i tjue timer. Ok, det skal egentlig være 16 timer, men om tjue passer bedre med søvnrytmen din, så er det greitt med tjue.

Bland de to væskene, og smak til med salt. Porsjonér i suppeboller som tåler stekeovn. Legg en skive med loff i hver bolle. Riv ost over i obskøne mengder.  Sett i ovnen på 270 grader i 20-30 min, ev. grill mot slutten for at osten skal brunes og brødet bli sprøtt i kantene.

Lætt.

Løksuppe

Tjikkos skog

Dette er gamle Tjikko, et av verdens eldste trær. Det er ei gran, nesten ti tusen år gammel, som står i Dalarna i Sverige. Hun kom altså hit ganske rett etter at isen trakk seg tilbake. Hun kom hit rett før eller samtidig med de aller første menneskene i Skandinavia.

Altså ikke VI menneskene – vi som bor her nå tilhører et annet folkeslag. Vi er bønda som kom tuslende et halvt titusen år etter jegerne og sankerne, et halvt titusen år etter gamle Tjikko. Da vi innvandret, ble gamle Tjikko stående. Vi bor i hennes land. Hun står nesten helt på grensa mellom det vi kaller Norge og Sverige.

Jeg synes det kan være greitt å sende en liten tanke til gamle Tjikko først, når vi kjekler om grenser, og hvem som skal bo i skogen hennes.

Zapp

For femten år siden var de mest aktuelle TV-programmene i min omgangskrets ukentlige debattprogrammer der utvalgte personer av varierende offentlig status diskuterte gitte tema med hverandre og et engasjert publikum. Tabloid het ett av de mest populære, husker jeg. Og så var de samtaletema på pauserom og kantiner i uka etterpå.

Nå står det ei dame på TVn min og sier, med trutmunn: «Jeg vil være en sexy prinsesse!!!», før hun blir paradert rundt i en hel rekke tilsynelatende identiske bryllupskjoler mens venner og familie hyler og klapper.

Sukk.
*zappe-zappe-zappe*

Stakkars småpiker – eller var det pikker?

Ser at mange er opprørte over at Kari Jaquesson har snakket hardt til jenter fra Unge Venstre i dag. Dette er ikke et forsvar for Jaquesson personlig – jeg synes dama er en vandrende katastrofe som burde få munnkurv permanent påsydd, jeg er mer forundret over disse stakkars småpikene som ble så forulempet.

For det første så syntes jeg det var underlig at dette ser ut til å skje forut for hver eneste 8.mars. NoenTM går på parolemøte, NoenTM blir fornærmet, NoenTM løper gråtende til pressen og klager over hvor lite inkluderende disse kvinnesaksfruentimmerene er.
Hvert. Jævla. År.

Faktisk, for de av oss som ikke har historisk hukommelsestap, så er dette en retorikk kvinnekampen har blitt møtt med helt siden vi begynte. Suffragettene er bare noen kranglete kjerringer, de vil ikke ha like rettigheter for alle, de vil bare fronte sine egne, egoistiske saker. Kvinner kan ikke diskutere, de kan bare krangle. Seeee på de uskyldige barna, de stakkars småpikene.

Men serr – enn å be en søttenåring om å gå og suge pikk, dah?!? Nå var det strengt tatt ikke akkurat det som ble sagt, men serr – hvis Unge Venstre virkelig ønsket å bli inkludert i Kvinnedagen, om de ønsket å bli hørt i saken sin – hvorfor deltok de ikke i diskusjonene fra starten av? Hvorfor bidro de ikke til organiseringen? Hvorfor dukket de opp på det aller siste møtet og slengte utav seg en sak de visste ville skape bråk?

For joda – Unge Venstre visste at det ville bli bråk. De har nemlig gjort akkurat det samme før, i flere byer, i alle fall tilbake til 2007. Da gikk leder for Unge Venstre ut og klaget over at Kvinnedagen var så dominert av venstresiden, og at de ikke følte seg velkomne på møtene. Igjen uten å ha bidratt i forkant av det aller siste møtet, selvsagt.

For to år siden var det for eksempel småpiken Alette som ble snakket litt hardt til da hun – også – kom i siste liten med samme kontroversielle parole, hvorpå hun – også – løp sporenstreks til pressen for å syte over at hun hadde blitt så forulempet, stakkar:

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/–De-ba-meg-ga-hjem-og-grine-2844009.html

Om vi leter etter en fellesnevner i disse, så er det IKKE Kari Jaquesson, det er de stakkars småpikene fra Unge Venstre, og deres strategi for å få kvinnesak til å framstå som kjeklete, fiendtlig og destruktiv – igjen. Denne typen propaganda burde være kjent for de fleste. Den er i alle fall gammel nok til å være på museum.

Tantes 8.mars-parole-møte 2016

I tråd med tidens tematikk så bestemte jeg meg for å avholde mitt eget, helt private parolemøte for årets 8.mars. Siden jeg ikke kommer til å gå i det konvensjonelle toget (pga pesten), så kan jeg bestemme mine paroler helt selv, og årets kandidater er:

– Likelønn for likt arbeid! (gammel klassiker)
– Nei til kjønnslemlestelse! (fortsatt viktig, for begge kjønn)
– Rettferdighet for barnebruder! (nykommer av året)
– #ikkedinkvinne! (spark mot de som tar kvinnesak til inntekt for rasisme)

Men jeg ser jo at alle disse parolene blekner helt mot årets overskyggende, banebrytende kampsak:

– ikke snakk litt kvasst til 17-åringer!
Baksiden: De kan bli lei seg.

Takk for møtet, og takk for et meget viktig parolevalg.

Negerspark og kultur

Området jeg bor i er et gammelt forstadsstrøk i Trondheim, ikke opprinnelig et særlig rikt strøk, men et sånt typisk strøk hvor boligprisene har skutt i været fordi hagene er så store og byen vokser. Det har til alle tider vært helt uniformt hvitt.

For få år siden så flyttet det inn en mann av afrikansk avstamming i gata. Jeg kjenner ikke hans nasjonale status, og på grunn av de ovenfornevnte store hagene, så er det ikke så naturlig med utstrakt nabokontakt her, men jeg har ingen grunn til å anta at han ikke er norsk. Poenget er at han ikke ser norsk ut.

Akk og ve, ve og akk, hvordan SKAL det nå gå med boligprisene, vi har fått NEGER i plenen…

…hørte jeg aldri på lokalbutikken, men om man leser på nett, så ser man jo at slik er holdningen til mange. Boligpriser og religioner og kriminalitetsstatistikk og særlig KULTUREN må visst forventes å ødelegges nå. Selv må jeg si at jeg har merket ganske lite endring fra tiden FØR jeg hadde neger i (nabo)plenen og til tiden etter.

Eller vent. Der hørte jeg nettopp et spetakkel utenfor. Det er jo typisk, de bråker så mye. Naboen er ute med sine to små sjokoladebarn, de tar seg til rette på veistubben min, som har litt bakke, i motsetning til deres. Sånn er det, de trenger seg på. De trenger seg på for å kjøre spark.

Du husker spark? Det gamle, skandinaviske framkomstmiddelet som ingen har tid til å bruke lenger – hverdagskulturen som forsvant fordi vi fikk dårligere tid, dyrere skiutstyr, mer kontinentale vaner. Ja, du vet, spark? Eller the KICK, om vi skal ta det på et mer forståelig, internasjonalt språk?

Yeah, jeg husker spark, OMG den rula, ass. I MISS IT! Finnes det en app for det?

Kvinnelige samuraier

Keiserinne Jingú var hersker i Japan fra år 201 til 269 vt. Hun var muligens sjaman, og ledet visstnok en hær i invasjon av Korea. Jingú var en av ni regjerende keiserinner i Japan, og kanskje den eneste krigeren av dem, men kvinnelige krigere var også vanlig senere i Japansk historie.

De såkalte onna-bugeisha ble regnet som samuraier av rang, og slåss også side ved side med dem. Respekten for dem sank på 1800-tallet sammen med respekten for kvinner generelt, men i 1868 kjempet fremdeles en kvinnelig bataljon i Boshin-krigen. Onna-bugeishaer slåss helst med naginata, et langt knivblad festet på enden av en stokk.