Styrke under hijab

Taxisjåføren min i dag var ei bittelita jente med hijab. Jeg er en såpass enkel og muligens fordomsfull gammelfeminist at jeg fremdeles synes det er stas at kvinnfolk med hijab jobber, særlig i tradisjonelt mannsdominerte yrker.

Da jeg lente meg tilbake i setet, pustet jeg tungt ut, og hun lurte på om jeg var sliten? Ja, jeg fortalte at jeg hadde hatt en lang dag i retten som meddommer, og at det var ganske slitsomt. Dette syntes hun var spennende, fordi hun hadde vært i retten sjøl, sa hun, og lurte på om jeg var med på å bestemme viktige ting som drap og sånn?

Jeg svarte at i tingretten så er det nok mer mindre saker med vold, rus og tjuveri, men at jeg hadde vært med på et par større saker som handlet om voldtekt og vold i ekteskapet. Hun ble stille, og jeg, fordi jeg har blitt ei gammel jabbkjerring, spurte om hun hadde vært vitne i retten da hun var der?

Vi svingte inn i strindheimstunnelen, og hun fortalte forsiktig at hun hadde vært utsatt for det samme. At ektemannen hadde slått henne, og at hun hadde levd med volden i flere år, fordi hun ikke visste at det i Norge finnes steder hvor man kan få hjelp mot sånt. Da ektemannen hadde prøvd å drepe henne, hadde hun allikevel gått til politiet.

Mannen ble dømt til fengsel i fem år. Hun syntes det var altfor lite, selv om jeg forsikret henne om at det ikke var så lite straff egentlig, ikke i Norge. Han hadde snart sonet sin straff, og etterpå skulle han sendes ut av landet.

Da vi rullet inn i gata mi, spurte jeg om hun hadde det bra nå, og hun lyste opp: Ja, hun hadde det helt strålende. Inne i gården spratt hun ut, sopet med seg de tunge handleposene mine og bar dem kjapt opp trappa.

Bittelita og kjempesterk.

Reklame