Beklager, jeg har altså prøvd å bli mer møblert av meg, men jeg kan ikke fornekte det lenger: Jeg elsker pallis. Pallis til den kaldeste vinteren, pallis mot den steikvarme sola, pallis som beskyttelse mot mygg, pallis til pynt – hva er det å ikke elske med dette plagget?!?
Andre kaller det shemag, ørkenskjerf eller palestinaskjerf, og det er et plagg som opprinnelig kommer fra Midt-Østen. Her til lands og andre steder i vesten ble det først brukt av raddisen i solidaritet mot de okkuperte palestinerne. På nittitallet ble det kjennemerket til Blitz-aktivister, Uffa-ramp og den unge, sinte miljøbevegelsen, gjerne akkompagnert med en slitt islender-genser.
Senere har pallis både vært inn og ut av motebildet, og jeg har vekslet mellom å være stolt bærer av pallis, småskamfull bærer av pallis og lengtende, ikke-bærende av pallis.
Jeg har en hel HAUG med palliser liggende. Den aller første er klassisk rød, og den fikk jeg alt på slutten av søttitallet, av min onkel Ivar som var FN-soldat i Libanon og hjemme på perm. Siden jeg var (og er) meget glad i onkel Ivar, ble jeg også meget glad i pallisen, og brukte den både som strandteppe, prinsessekappe og fallskjerm (det siste gikk ikke så bra).
Da pallisen skulle fram igjen for å smykke min stolte miljøvernernakke, var min gamle røde blitt såpass slitt, at jeg kjøpte en ny pallis, klassisk svart og hvit, denne gangen (som Fredrik Hauge sin). Eller ny på FreTex, i alle fall.
Siden ble jeg sintere, og fordi Skorpius hadde kommet til byen, fikk man nå tak i militante, grønne palliser. Jeg har to slike, en mørkegrønn og en stor, lysegrønn.
Mot slutten av nittitallet falt pallisen i unåde, og jeg ble henvist til en tilværelse med dølle, damete avlange skjerf som ikke kunne brukes til annet enn…vel, skjerf. En gledelig motebølge på starten av 2000-tallet gav meg min vakre brune og røde pallis og min lett feminine burgunderrøde og hvite pallis. Men så sa det ubarmhjertig stopp.
Mange og lange år med pallis-tørke fulgte. En trist tilværelse for trekkfulle halser, som ikke kunne nyte godt av den geniale trekantformen som dekker både nakken og halsen. Det lette, men varme tekstilet som fungerer både i minusgrader, og til å skjerme skallen mot solstikk.
Min aller nyeste pallis er ensfarget, og nesten helt ny. I savn og desperasjon lette jeg meg fram på internettet til den pallisen som så aller minst ut som en pallis. Den kan passere som stueren nok, tror jeg, men nå driver jeg alt og skuler på bunken med alle de andre flotte pallisene mine, og tenker føkk it. Føkk it.
Jeg vil ha et skjerf som er akkurat passe varmt, og som er tett nok til å bruke som regnhette ved overraskelsesregn, eller sjal om det blir kaldt. Jeg vil ha et skjerf jeg kan bære ting i, eller bruke som fatle, eller en liten gapahuk i utrengsmål. Jeg vil ha en gryteklut for hånden, og et sileklede, en vaskeklut og en håndduk. Jeg vil ha en liten, sammenrullet pute klar for lange togreiser, en brillepusser og en tåretørker.
Jeg vil ha pallis på min hals.
Med kursholder Brynhild fra Brynhilds tradisjonsbakst.
http://www.rendalennaturligvis.no/no/brynhilds-tradisjonsbakst
Å få deigen akkurat passe lett, fuktig, porøs, gul, smidig, medgjørlig, velutdannet og selskapelig, er avhengig av både riktige poteter, hvor mye du har kokt potetene, hvor lenge siden det er du har kokt potetene, temperaturen på potetene, hvor fint potetene er kvernet, hvor godt melet er siktet, hvor effektiv mixmasteren er og hvor lenge den har gått, hvor mye den veier, hvor mye du har knadd den, din religiøse overbevisning og stamtavle, hvor hardt du kjevler den og med hvor mye mel. Kort sagt så er det en hel vitenskap å lage lefsedeig (og muligens litt svart magi).
Den meget essensielle kverningen av potetene, type mandel. 33 kilo til sammen.
Utstyr til lefsebaking: tre forskjellige typer spuddu, eller spø, som kursleder insisterte på å kalle spudduene.
Noen blir nødt til å lage en sånn som den øverste med opphøyd håndtak til meg.
Brynhild lefsebaker, som egentlig er mest kjent for sine sirupstynnkaker, og som – i motsetning til våre andres patetiske forsøk – klarer å trille ut 320 lefser på én dag. Vi klarte femten. http://www.rendalennaturligvis.no/no/brynhilds-tradisjonsbakst
En nesten perfekt og ferdigbørstet lefse. *stolt*
– Det kommer til å bli veldig mye mel altså, sa dem.
– Jajaja, nikket vi, vi kan vel koste og passe på at melet holder seg på bordet…
Vi var ikke HELT forberedt på melstøvet som sivet inn i bihulene, trusa og fotoapparatet, og som svever rundt i tre dager før det siste legger seg.
Restaurant Kommandanten ligger i historiske omgivelser med fantastisk utsikt på Festningen i Trondheim. Selve restaurantbygget er vernet, og valg av farger og interiør i restauranten er derfor begrenset. Og heldigvis for det.
Kanskje er det derfor kokkene har blitt inspirert til å utfolde sin kreativitet i menyen isteden. Heldigvis igjen. For da jeg gikk mett bort, så kunne jeg ikke for mitt bare liv huske alt hva det var jeg hadde spist for noe, men jeg husker at det var artig. Skikkelig artig.
Totalinntrykket jeg satt igjen med var en leken meny med mye kreativitet og entusiasme for råvarer, teksturer og form. En entusiasme som også var tydelig hos kokken, som gjentatte ganger under serveringen tok seg tid til å komme og fortelle oss hva vi spiste, og svare på våre dumme spørsmål, med stor iver og innlevelse.
Derfor kan jeg nesten tilgi ham at han ikke ville fortelle meg hvor hans hemmelige ramsløkeng lå hen. Da får han til gjengjeld ikke vite om den hemmelige tindvedskogen min. Ja, SKOGEN. Æddabædda.
Men jeg har juksa litt. Man kan jo finne ut alt på internett i disse dager. Derfor vet jeg nå at vi startet med en deletallerken. Eller altså vi startet med å få utdelt hjemmebakt nøttebrød med ramsløksmør, og jeg lever jo som kjent etter overbevisningen godt brød – god restaurant. Dette lovet godt.
Men det var denne deletallerkenen. På den lå det fritert brandad (en kule av panert klippfisk), oksehalekule, sukkersaltet ørret, røkt ørret, gravet rein, chips av tapioka (med og uten blekksprutblekk), chips av poteter, fritert grønnkål, syltede kantareller, aioli, ramsløkdressing og en dressing av fermentert hvitløk. Og jeg mener det også var noe nøtter og greier, men det ble litt mye å holde styr på, som nevnt.
Når jeg skriver det ovenfor så innser jeg at det høres litt jålete ut, men det var altså først og fremst hysterisk morsomt, litt som å slippe en unge inn på lekehuset Hamleys i London. Jeg glemte å spørre, men jeg mener det var noe anis involvert i den gravede reinen. Det var i alle fall vellykket, og ellers var hvitløksdressingen og tapiokachipsen favoritter.
Til forrett valgte vi en skalldyrsalat med taskekrabbe og kongekrabbe, knutekål, granateple, brønnkarse (tror jeg) og svinesvor – surf’n’turf, som den smilende kokken kalte det. Også en fin rett, men siden det er obligatorisk å ta med litt konstruktiv kritikk, så kan jeg jo nevne at jeg synes salaten var for kald, og at den derfor smakte mindre. Det vil si, den smakte bedre mot slutten, når den var mer temperert.
Hovedretten var langtidsmodnet okse. Den var strøken! Mør og veldig god på smak. Til følge var det kirsebær, nøtter og daikonreddik, brunet smør, brent løk, og jeg mener det også var plommer med, samt potet aparte.
Det siste skal jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva er for noe. Jeg trodde jeg spiste små hasselbackpoteter. De var, når sant skal sies, litt tørre og harde, men følget forøvrig var smack on. Veldig høstete. Det kunne sikkert ha vært litt mer kirsebær, men slik er det jo alltid, både på tallerkenen og i livet forøvrig.
Den største overraskelsen kom kanskje med osten, for om det var noen av rettene jeg forventet at skulle være standard – god, selvsagt, men standard – var det ostetallerkenen. Man får noen stykker ost, forhåpentligvis noen man liker godt og som passer fint sammen, litt frukt, noen nøtter og kanskje litt honning, sant?
Ikke på Kommandanten. Eller vi fikk et stykke Høvding Sverre fra Orkladal ysteri, i klassisk trekantet form. Blåmuggosten Råblå fra Grindal ysteri var derimot i kuleform, og fritert. Ifølge den stadig ivrige kokken, så hadde de ikke funnet noen tredje ost til å komplimentere de to, derfor var den tredje osten også Høvding Sverre, men i kremform.
Jeg foreslo Munkeby, og det forslaget står jeg for!
Du kan forøvrig lese mer om både Høvding Sverre og Munkeby andre steder på bloggen min, men Råblå var et nytt og trivelig bekjentskap.
Min ene sviresøster mente at hun savnet en mer tradisjonell ostetallerken, men jeg er altså nyfrelst fan av å få ost i nye former. Sette fram ostebiter, frukt og honning kan hvemsomhelst gjøre hjemme, ikke sant?
Så til finalen. Eller for oss ostekultister så er vel desserten mer en postcoitus-opplevelse, men til dét har jeg å si, at Kommandanten er en gentleman som ikke snur ryggen til og sovner med et snork. Vi fikk en pasjonsfruktsufflé med nypesorbet og krønsj. En dessert som klarte å være både trendy og koselig gammeldags på samme vis, en god avslutning på et rikt og tross alt moderne måltid i historiske omgivelser.
Jeg burde kanskje ha nevnt tidligere at menyen er sterkt preget av lokale råvarer, ren mat og småskalaprodukter. Dette har blitt så populært de siste årene at det nesten er forventet, men jeg ble allikevel imponert over kjøkkenets dedikasjon og stolthet over å fortelle at epleskavet på osten kommer fra deres private hage, og den fordømrade ramsløken fra et hjemsted som altså er hemmelig.
Avslutningsvis så skal man vel egentlig si noe om prisen. Jeg vil bare strekke meg til å si at prisen var ganske billig, men opplevelsen rik. Helt klart mitt morsomste måltidet på lenge.
Denne filmen har fått masse pepper, men klask meg på låret og kall meg Brad; Jeg liker den. Her er det full fart fra starten av, den har zombier som løper og hey – innrøm at zombier er langt mer troverdige (og skumle) når du blander inn litt pandemi og fugleinfluensa.
Best av alt så er den en semi-kamuflert katastrofefilm. Det hjelper om du liker katastrofefilmer, selvsagt, og det gjør man jo. Tro mot sjangeren så dauer folk som fluer, og vitenskapen er tynn og sprø som mariekjeks.
Kanskje minst tro mot sjangeren er én hovedperson som klarer å holde seg i live, men om jeg hadde scoret The Brad på spillelista, så hadde jeg ikke drept ham jeg, heller. Den har til og med en litt barsk kvinnelig hovedperson.
Fart på en fredag.
Meg: Det er bare et vanlig brev, så du trenger ikke å veie det.
Postekspeditøren: Best å slenge den på vekta, allikevel.
Meg: Sure, whatevs…
Postekspeditøren: Det var akkurat over grensa ja, så da blir det ekstra.
Meg: Heh?
Postekspeditøren: Det er 2 gram over grensa.
Meg: Det er et BREV.
Postekspeditøren: Ja, og det er over g….
Meg: Det er TRE ark. Uten binders eller stift eller noe.
Postekspeditøren: Det blir 17 kroner, 23 tilsammen.
Meg: Hva er det som er UNDER grensa, da? Konvolutten?
Postekspeditøren: Det er ikke noe jeg får gjort noe med.
Meg: Og så lurer de på hvorfor folk slutter å poste ting…
Jobbseminar i Praha i oktober er ikke å forakte. Siden Praha er en meget vakker by, kommer det mest bilder av byen og omegn først, men hold ut! Det vil handle om mat etterhvert.
Tre nøtter til Askepott-land. Uten snø. Og med litt mindre skog. Men det var rundt her det skjedde.
Rett før vi kjørte forbi en ulykke. Det så ut til å gå bra med sjåføren, så det var himmelen som var mest dramatisk.
Det er rett og slett veldig mange fine ting i Praha!
Trikker er for eksempel veldig fine. Men den antikke trikken fra 1915 var enda finere.
De er veldig glade i segway.
Et kloster med god byggvin og bedre ost.
Bakveien til biblioteket. Her har jeg juksa litt for å spare dere for noe oppussingsmaskineri.
Dette er den teologiske salen i biblioteket. Legg merke til tåpene bak tauet i døren, som IKKE var såpass spechul at de fikk komme inn i salene.
Den filosofiske salen. Gangen mellom de to salene ble visstnok brukt i en James Bond-film, og jeg kan derfor skryte av å ha vandret i fotsporene til M/Judi Dench.
Her står klassikerne på rekke å rad. Men vi rakk ikke å stjele noen, for den tilsynelatende trivelige, men sikkert STASI-trente voksne dame-vakten lurket stadig rundt oss.
Ålesund kan bare ta seg en bolle. Og så gå og legge seg.
Det er mulig vi er litt trange i toppen, men vi har i alle fall pønta oss!
Obligatorisk turistbilde. Jeg skulle kanskje ha tatt bilde av den berømte astronomiske klokken på motsatt side av plassen, men det var ingen ledige benker der, og sikkert tusen millioner turister, så den får du nesten bare billedgoogle sjøl.
Første kvelden spiser vi middag på en gammel jugend-restaurant, Café Imperial. Jeg tar bilder selv om det er harry. Fordi jeg er litt harry.
Forrett – kaninterrin med pistasjenøtter og syltede grønnsaker.
Mellomrett – consommé på vaktel.
Hovedrett – rødvinsbraiserte kalvekinn med potetpuré, rotgrønnsaker og sopp.
Dessert – Crème brûlée. Jeg er egentlig litt lei av crème brûlée, men denne var den aller beste jeg har smakt noensinne.
Dassen var på en måte kveldens høydepunkt.
Lunsj på et kloster som er kjent for sitt øl, men jeg ville heller ha vin. Ok, det er egentlig øl som er for sterkt til at det er lov å kalle det øl.
Vi spiste spisskummenkrydret brød (tror jeg, men det kan ha vært karve) med skinker, oster, syltede grønnsaker (og oster), fire guggepålegg jeg tror også var basert på oster (ferske sådanne), og så en tradisjonell pølsegryte med stekte dumplings etterpå. Dette var kanskje favorittmåltidet mitt i Praha.
Andre turister kjøper krystall. Jeg kjøper snåle oster og mat jeg ikke vet hva er.
I en seminarpause får vi servert denne smoothien med yoghurt, sitron og basilikum, og den var så god at jeg syntes den måtte foreviges (og antakelig kopieres).
Middag på fredag, med denne utsikten. Det er litt utfordring å ta bilde når det er så mørkt, og artig nok så klarte mobilkameraet jobben bedre enn speilrefleksen, selv om ingen av dem gav noe glimrende resultat. Dette var det beste.
Forrett – løksuppe. Den var så god den (ikke) så ut som.
Hovedrett – svinefilét med soppsaus, grønnsaker og hashed browns (de heter helt sikkert noe annet på tsjekkisk).
Dessert – minipannekaker med blåbær og crème fraîche.
Restene etter et blodbad. På lørdagen spiste vi på en infamøs brasiliansk restaurant hvor det går folk rundt med kjøtt på spyd som de insisterer på å skjære av og lempe på tallerkenen din.
Jeg rakk ikke å ta bilder, men jeg kan jo nevne høyrygg av okse med parmesan som absolutt høydepunkt, selv om baconsurrede kyllingfileter, oksesteik med cheddar og et smørmykt andebryst også fortjener høylydt prising.
Mange tapre dyr lot livet for å gjøre denne middagen mulig.
…men å tenne på eller skyte noen er altså ikke lov. Ikke innendørs, i alle fall.
«Vi er de 99%», sier de opprørske amerikanerne som har fått øynene opp for et undertrykkende system. 99 er et oddetall, og det står på skjorta til en kar som visstnok er god til å sparke ball som heter Ronaldo.
En klok mann ved navn Einstein gav navn til det 99ende grunnstoffet,
einsteinium, et kunstig framstilt radioaktivt grunnstoff.
En som IKKE er odd eller kunstig, men derimot helt genuin og ekte, er imidlertid min grandtante Martha, som blir 99 år på mandag, en alder som i grunnen er et lite opprør i seg selv.
Hun er helt sikkert god til å sparke ball, også.
Gratulerer med dagen, tante Martha! 
I kveld tror jeg jammen jeg skal se en av mine favorittfilmer, nemlig Terminator 2: Dommens dag. Jeg liker eneren kjempegodt også, men Terminator 2 har noe som vi, de oppvoksende, håpefulle generasjoner av jenter som skulle ta det neste skrittet etter at våre mødre kjempet til seg grunnleggende rettigheter på søttitallet, aldri hadde sett før, nemlig Sarah Connor.
Vi hadde sett Ripley overvinne monstre med bare ei truse og ei trøye på, og selv prinsesse Leia kunne svinge en blaster mens hun kjeftet opp selveste badboyen Han Solo. Vi hadde latt oss glede over menig Benjamin som endelig – ENDELIG – tok til vettet og vandret ut av det forgylte buret og inn i et liv som var usikkert, men hennes eget. Og samme år fanget Clarice Sterling en syk massemorder ved å tenke annerledes i en mannsbastion hvor hun ble avspist med kjedelige, ufarlige, feminine oppgaver.
Men ingen var som Sarah Connor. Vi ble sjokkerte over å se Linda Hamilton, opprinnelig ei søt og typisk åttitallsjente, flekse de harde musklene hun hadde bøffet opp fra forrige film mot oss på lerretet. Hun var så bøs. Så profesjonell. Så kynisk. Så hard. Så… nei.
Nei. IKKE mandig. Sarah Connor var bøs og hard og profesjonell uten å være mandig. Gikk det virkelig an?
Ja, det gikk an, men det skulle ta veldig lang tid før noen kunne måle seg med henne. Det går an. Sarah Connor gjorde det.
Vi snakker om stygge kirker, i særdeleshet hvilke kirker som er styggest i Trondheim, og at mange kirker bare står der uten å bli brukt noe særlig.
– Før vi vet ordet av det, så kommer muslimene og flytter inn i dem, vet du! sier taxisjåføren, og jeg blir sånn tung i magen igjen.
Det hadde vært en trivelig tur så langt.
– Ja, sier jeg litt høyere enn nødvendig; Det hadde jo vært fint, det, for såvidt jeg vet har vi vel ikke noen moské i Trondheim ennå, og det hadde jo vært praktisk om noen kunne nytte bygninger som ikke er så mye i bruk.
Samtalen flyter litt ut i forskjellige retninger, og vi – det vil si jeg – snakker om det fine buddhisttempelet på Heimdal, men sjåføren ror det inn igjen ved å slå fast at selv om buddhistene ikke er så verst, er alle religioner ekstreme og skumle, også de kristne.
– Men muslimene er aller verst! legger han til.
– Nei, sier jeg; Nei. Det er forskjell på folk der også. Som alle steder.
Jeg lurer på om jeg kan be om en utenlandsk sjåfør neste gang, så jeg slipper alle disse jævla rasistene?
Jeg har kjørt med taxisjåføren før.
– Så var det oss igjen, ja! sier han og er blid.
Derfor tør jeg å snakke om samfunnsaktuelle saker med ham; Jeg snakker om den opprørende videoen av den svarte støttekontakten i USA som ble skutt av politiet selv når han lå på bakken med hendene i været og ropte «ikke skyt, jeg er ubevæpnet» gjentatte ganger. Men det skulle jeg ikke ha gjort.
– Ja, det er ille borti der, sier sjåføren; men sånn kommer det til å bli her også, vet du!
Jeg får bange anelser og sier ingenting, så han fortsetter:
– Det blir bare mer og mer vold her også.
Og nå ser jeg hvor han er på vei, så når han sier:
– Ja, med de innvand…
Så bryter jeg ham av med:
– Neida. Det er ikke mer vold i samfunnet i dag. Statistikken viser at det er mye mindre vold i dag enn det noensinne har vært.
Han krangler ikke på det, det skal han ha, men han mener at volden er mye råere i dag enn den var da han var ung.
– Vi er så naive oppi her! Lirer han av seg.
– Det er derfor det er så fint oppi her, sier jeg.
Har det på tunga 