Skip to content

Tante yster 3: Kveldsstell for oster

Nå har a Gammel-Gyda fra Oppi-Tyten pønta seg. Dvs, jeg syntes skorpedannelsen gikk litt tregt, så jeg la den på ei fletta matte så det skulle bli litt lufting ponni stakken. Det er derfor den har fått litt mønster på.

Det er ei og ei halv uke etter ystinga. Nå har osten tørka ganske godt ut, og skorpa ser riktig fin ut på de fleste steder. Over helga går vi fra to ganger kyss, klapp og vask pr. dag, til kaldere oppbevaring på rundt 10 grader, og vending annenhver dag uten vasking med mindre det er nødvendig.

Det har kommet bittelitt blåmugg i skallet som har blitt skrapa vekk og vasket godt med saltlaken. Det har vært litt utfordrende å komme til muggtilløp i sprekkene, siden jeg ikke var helt heldig med skjæringa av ostemassen og pressinga av osten etterpå, og det derfor dannet seg noen litt uheldige sprekker i overflaten. Det spørs om me må juksa litt og forsegle sprekkene med smør når vi går over til kaldlagring.

Ellers står det bra til oppi Tyten.

12038822_988981547790455_8696631777696564277_o

Tante yster 2: Gunda på flyttefot

I dag måtte Gammel-Gunda fra Oppi-Tyten flytte fra kjøkkenet, hvor hun så langt har nytt vask, klapp og snu to ganger om dagen, til ei høy hylle på badet, hvor hun nå skal yste seg videre.

Jeg skylder på dårlig innflytelse fra syndige, sataniske pusedataspill.

For hva kan det ellers være som får Skarphedin, en av naturens mest polerte drapsmaskiner, en dødelig symbiose mellom lynskarp hørsel, finmotorisk smidighet og kvasse tenner og klør, til å legge ut på en villmarksodyssé i hagen, utøve sin jegeruovertreffelighet, finne og fange sitt bytte for så og TA MED DEN HÆLLVETTES MUSA INN OG SLIPPE DEN LØS?!?

Jepp, vi har fått mus. Han heter Helge (selvsagt), og bor bak vasken og i skapet, sammen med fuglefrøene og den gamle kattematen. Helge var nok ikke fullt så servil som musa i dataspillet, og selv om det ellers selvsagt er koselig med besøk, så sammenfaller det altså ganske dårlig med at man driver og modner ost.

Det måtte vel gå sånn når man driver og introduserer katta til dataspill.

12248186_987872847901325_259149757413522463_o

Tante yster 1: Møt Gunda

Møt Gammel-Gunda fra Oppi-Tyten, som skal residere i heimen med daglige kyss, klapp, klem og saltlakebad de kommende tre månedene.

Hun er resultatet av ei koselig helg på hyttetur med gode venner, og tjue-fem liter med melk rett fra kua. Hun er ystet litt sånn delvis etter salig meieristinde Helga Moes oppskrifter på gauda og edamer, men ikke si det til Helga. Hun ville nok a snudd seg i grava over det slette arbeidet jeg gjorde med å forme og presse ostemassen.

12187839_984919538196656_3687342340926994519_n

Når man yster får man en hel masse myse til overs, og den må selvsagt ikke gå til spille. Møt derfor også Gubb-Anton, en foreløpig myk mann. Men jeg regner med at også han hardner til noe etter å ha fått tørket opp litt.

12189833_984920491529894_3684521499493248056_n

Labneh korat

Da jeg hadde kinesiske samboere så ble jeg litt overrasket og trist over å oppdage hvor mye de mislikte ost, både smaken og særlig lukten av den. De syntes selv den mildeste cheddar luktet råtten, sur melk, og de var ikke noe særlig begeistret for melk, heller. Vel, de tok jo ikke helt feil.

Ost som produkt står definitivt sterkest i Europa eller områder befolket av europeere, men ost er på ingen måte begrenset til Europa. Som en grov generalisering så kan vi kanskje si at ikke-europeiske oster har en tendens til å ha kortere lagringstid, men det betyr ikke at det ikke finnes spennende ting der ute.

Labneh korat er en slik ost. Den hører hjemme i Midt-Østen, og er opprinnelig en ferskost av geiteyoghurt, rullet til kuler som oppbevares i lake eller olivenolje. Den likner litt på fetaost, men har en mye mykere, smørig tekstur.

Det er faktisk ganske lett å lage labneh korat selv, og du kan godt bruke yoghurt av ku. Du bare heller yoghurt naturell i et rent klede, en oppvaskhåndduk for eksempel, henger den opp over ei skål, og lar den henge over natta. Da siles mysen ut og ender i skåla (den kan du bruke til andre ting), og ferskosten blir igjen i kledet. Osten blandes med kryddere eller annen smak, rulles til kuler og overhelles med olivenolje.

Mynte er en populær smak i Midt-Østen, og den er god i labneh. Man kan bruke osten i mat, eller på brødskive som annen ost. Jeg brukte kulene i hønsesuppe; Jeg la ei kule i hver suppebolle, før jeg øste suppen over. Smaken var kanskje litt for stram for hønsekraften, men jeg tror den kunne ha vært helt uovertruffen i en tomatsuppe eller en gazpacho.

Den er uansett en veldig god grunn til litt multikulturell forsøstring.

 

Labneh

Amber mist

De slår sjelden feil, de bevingede ord: Alt som er godt ilein, er godt ilag. Og jo bedre ilein, jo bedre ilag, sant? De må ha tenkt noe sånt på Snowdonia Cheese Company da de kom opp med ideen om å blande voksen cheddar med whisky.

Råvarene er viktige. Snowdonia Cheese Company bruker melk fra lykkelige kyr som bare har spist gress i de nordwalisiske fjellene, ikke noe sånt muggent kraftfor på bås. Melken er upasteurisert. Alt dette skulle være et godt grunnlag for en skikkelig kvalitets-cheddar.

Å blande den med whisky virker nesten litt frekt. Litt over kanten dekadent, egentlig. Osten er da også pakket i en prangende orange voks, og har fått det svulmende navnet Amber Mist. Men det er ikke feil. Nei, det er veldig, veldig rett. Osten er en knakende god, myk og smuldrete cheddar, med akkurat passe overtoner av whisky-røyksmak.

Jeg ser enkelte anbefaler å drikke whisky til osten, men med mindre det du egentlig vil er å spise ost til whiskyen, så anbefaler jeg heller te. Te er aldri feil, heller ikke til ost.

Snowdonia Cheese Company produserer en hel rekke med smakssatt kvalitets-cheddar; Black Bomber, Ginger Spice, Pickle Power, Beechwood, Red Storm og Green Thunder. En av disse står i kjøleskapet mitt og lokker, til senere.

amber-mist

Fraternisering med forretningsfiffen

Hjørnet Bar og Brasserie er arena for mye forretningsforbrødring og møblert fraternisering i Trondheim. Den er ikke like gammel som hotellet den er en del av (1870) eller hotellets restaurant Palmehaven (1918), men Hjørnet er et anstendig, tilårskomment møtested for byens pels- og kamelhårkledde fiff.

Vi fiffer oss til med klassisk rekesmørbrød, napoleonskake og en mer kontemporær burger. Kakemonsteret kan melde at bakverket er like velsmakende og vanskelig å spise som vanlig. Jeg er ikke så begeistret for napoleonskake, men jeg er imponert over presentasjonen. Den klassiske kaken kombineres med en moderne (i alle fall her til lands), rosa makron, smakfullt dandert som en rose på toppen. Hipt møter klassisk, og det er Hjørnet på sitt beste.

Mitt rekesmørbrød er tilsvarende lekkert dandert, som en opp-ned rekecoctail. Det er ordentlige reker, og det er, bokstavelig talt, en hel haug av dem. Selv om sidemannen bemerker at det beste med rekesmørbrød er at man kan spise veldig mange døde dyr på én gang, så synes jeg det beste er at rekene ikke er dvaske og ekle, men ferske. Jeg finner til og med tre rekeben på tallerkenen, til vitner på at her snakker vi håndskrellet.

Da får det heller være at hamburgeren til selskapets yngste deltaker kom litt sent. Sånn kan det gå når man sitter på finere spisesteder og nerder med Munchkin.
Vi kan kalle det fiffekarma.

Hjørnet

Afgansk kalvegryte, taxi-style

Siden jeg har blitt ei gammel kjerring som sitter mest alene hjemme med pesten, så har jeg lagt meg til å snakke med taxisjåfører. Dette er ikke alltid lett, siden jeg hater sport og ikke er overvettes interessert i været. Et godt triks for å komme i snakk om noe interessant, er å spørre dem hva de skal ha til middag i dag.

I dag skal Zelgai spise afgansk kalvegryte. Jeg vet ikke hva han egentlig heter, og jeg ville vel uansett ha anonymisert ham, men Zelgai betyr visst «hjerte», og jeg syntes det passet. Zelgai er veldig glad i å lage mat, selv om kona hans er bedre. Ikke på å steke ting, der er han best. Det har barna sagt.

Skjær opp løk og stek den blank i olje. Skjær flatbiff av kalv i biter like store som ca. to fingre eller litt større, og stek også den raskt i oljen. Hell oppi en svær mengde med tomater, og noe krydder og greier, kanskje chili eller hva du vil. La koke i førti minutter hvis du har en afgansk dampkoker, ellers en time i vanlig kasserolle.

Afganske dampkokere høres supergeniale ut.

Gryta spises med ris, men det er ris på afgansk vis. Kok først ris i dampkoker til den blir nesten ferdig og fremdeles er litt hard. Karamelliser sukker i ei stekepanne, og stek også rosiner og gulrøtter i biter. Bland risen i dette, og la risen bli mør. Jeg er litt usikker på om dette skjer i stekepanna eller tilbake i damkokeren, men jeg tror det var damkokeren.

Risen skal i alle fall koke til den er slik at den rister. Det siste der skjønte jeg ikke helt, skal sies. Jeg vet strengt tatt ikke om jeg skjønte det andre heller, for turen var ikke så lang, og vi satt jo bare og jabbet, liksom.

Og så lyver jeg. Egentlig så spiste Zelgai kalvegryte i går. Men da jeg spurte hva han skulle spise til middag i dag, så rødmet han og mumlet «pizza».

Vi var begge enige om at det var langt mer interessant med kalvegryte, selv om pizzaen var hjemmelaget.

Taxi02
Bildet er fra Adressa.no

Tigernostalgi

I gamledager, på det bakeriet som lå i Sommerveita i Trondheim, så solgte de helt på starten av nittitallet et brød de kalte tigerbrød. Det var en svær loff som var smurt med noe på toppen som gjorde at oversiden av brødet sprakk opp i lettsaltede, sprø skorper som liknet tigerstriper. Jeg hadde nettopp lært meg å like blåmuggost med eple, og typisk nok så sitter jeg nå her i dag og har usannsynlig lyst på akkurat dette.

Sukk.

Min venninne Tonje forteller at bakeriet het Helgesen. Det var forresten samme bakeri som i Trondheim var først ute med landgang, et vidunder av påsmurt, langt og tynt lite brød, med fersk løk og mye majones i, husker jeg.

Dobbelsukk.

Brødet er opprinnelig en nederlandsk greie. Jeg fant det og prøvde det da jeg bodde i Nederland, men det var dessverre langt unna så godt som det de hadde på Helgesen. For få år siden så endret Sainsbury’s i UK navnet til Giraffe Bread etter forslag fra ei tre-og-et-halvt år gammel jente, siden det likner mer på en giraff.

Det var jo søtt, men for meg så er dette brødenes tiger. Lurer på om det finnes en klinisk betegnelse for folk som husker fortiden primært i form av lukt og smak?

Trippelsukk.

10644719_856549507700327_2628716572584874381_o

Wilmersburger

Vrangtante tester oster, til allmenn og egen forlystelse (mest egen).

La meg først få brakt dét på rene at jeg synes det er prinsipielt bra å ha samvittighet og å omsette denne til praksis i hverdagen. Jeg var faktisk selv vegetarianer – ikke mange vet dette om meg – i en kort periode, og spiste lite kjøtt i mange år, ut i fra hensynet til dyrevelferd.

Jeg respekterer faktisk denne overbevisningen såpass at jeg synes det burde ha vært kriminelt å servere folk slikt søppel og påstå at det skal være «ost». Wilmersburger er ikke en ost. Det smaker ingenting, har en rar og ekkel konsistens og smelter heller ikke skikkelig, selv om reklamen påstår at den gjør det.

Og det sier jeg ikke bare ut i fra subjektiv synsing; Det ER faktisk ikke en ost. Wilmersburger vegan cheese består av vann, kokosfett, potetstivelse, salt og smakstilsetning, og er farget med betakaroten. Altså ingenting som er i nærheten av å være ost.

Knapt nok noe som er i nærheten av å være mat engang. Og veganere som virkelig trenger å tenke på at de skal få i seg de riktige proteinene og vitaminene!

Pakningen påstår at den er melkefri. laktosefri, GMO-fri, glutenfri og soyafri, men det burde heller ha stått: Fri oss fra dette vissvasset. Dette produktet er en SKAM for ost, kyr, veganere, konge og fedreland, guder og hvermann.

Borgere i Wilmer, skam dere. FY!

Wilmersburger veganerost

Vacherin Mont d’Or

Vrangtante tester oster, til allmenn og egen forlystelse (mest egen).

Mont d’Or er en variant av osten Vacherin, det vil si, det er den sveitsiske varianten av Vacherin, som også produseres i Frankrike.

Mont d’Or er ystet på kumelk, og da kun av vintermelk, og er en halvmyk ost med skorpe av rødkitt. Den lagres fra 3-12 uker. Kjernen på en god ost skal være meget myk, helst rennende, og smaken er rik uten å være for skarp.

Som Chaume så er en tradisjonell måte å spise den på oppvarmet i treboksen den kommer i, slik at den blir nesten som ostefondue. Det anbefales også å putte tynne skiver av hvitløk ned i osten før den varmes slik, og jeg kan ikke se hvordan dét kan bli feil på noe som helst vis.

Forøvrig så er den en fortreffelig bordost, for eksempel med marmelader til følge. Det sier kanskje litt om smaken at den har blitt kalt «ostenes hellige gral».

Vacherin_Mont_d'Or