Skip to content

Bare et brev

Meg: Det er bare et vanlig brev, så du trenger ikke å veie det.
Postekspeditøren: Best å slenge den på vekta, allikevel.
Meg: Sure, whatevs…
Postekspeditøren: Det var akkurat over grensa ja, så da blir det ekstra.
Meg: Heh?
Postekspeditøren: Det er 2 gram over grensa.
Meg: Det er et BREV.
Postekspeditøren: Ja, og det er over g….
Meg: Det er TRE ark. Uten binders eller stift eller noe.
Postekspeditøren: Det blir 17 kroner, 23 tilsammen.
Meg: Hva er det som er UNDER grensa, da? Konvolutten?
Postekspeditøren: Det er ikke noe jeg får gjort noe med.
Meg: Og så lurer de på hvorfor folk slutter å poste ting…

Reklamer

Praha: I Mefistofeles by

Jobbseminar i Praha i oktober er ikke å forakte. Siden Praha er en meget vakker by, kommer det mest bilder av byen og omegn først, men hold ut! Det vil handle om mat etterhvert.

Tre nøtter til Askepott-land. Uten snø. Og med litt mindre skog. Men det var rundt her det skjedde.

Rett før vi kjørte forbi en ulykke. Det så ut til å gå bra med sjåføren, så det var himmelen som var mest dramatisk.

Det er rett og slett veldig mange fine ting i Praha!

Trikker er for eksempel veldig fine. Men den antikke trikken fra 1915 var enda finere.

De er veldig glade i segway.

Et kloster med god byggvin og bedre ost.

Bakveien til biblioteket. Her har jeg juksa litt for å spare dere for noe oppussingsmaskineri.

Dette er den teologiske salen i biblioteket. Legg merke til tåpene bak tauet i døren, som IKKE var såpass spechul at de fikk komme inn i salene.

Den filosofiske salen. Gangen mellom de to salene ble visstnok brukt i en James Bond-film, og jeg kan derfor skryte av å ha vandret i fotsporene til M/Judi Dench.

Her står klassikerne på rekke å rad. Men vi rakk ikke å stjele noen, for den tilsynelatende trivelige, men sikkert STASI-trente voksne dame-vakten lurket stadig rundt oss.

Ålesund kan bare ta seg en bolle. Og så gå og legge seg.

Det er mulig vi er litt trange i toppen, men vi har i alle fall pønta oss!

Obligatorisk turistbilde. Jeg skulle kanskje ha tatt bilde av den berømte astronomiske klokken på motsatt side av plassen, men det var ingen ledige benker der, og sikkert tusen millioner turister, så den får du nesten bare billedgoogle sjøl.

Første kvelden spiser vi middag på en gammel jugend-restaurant, Café Imperial. Jeg tar bilder selv om det er harry. Fordi jeg er litt harry.

Forrett – kaninterrin med pistasjenøtter og syltede grønnsaker.

Mellomrett – consommé på vaktel.

Hovedrett – rødvinsbraiserte kalvekinn med potetpuré, rotgrønnsaker og sopp.

Dessert – Crème brûlée. Jeg er egentlig litt lei av crème brûlée, men denne var den aller beste jeg har smakt noensinne.

Dassen var på en måte kveldens høydepunkt.

Lunsj på et kloster som er kjent for sitt øl, men jeg ville heller ha vin. Ok, det er egentlig øl som er for sterkt til at det er lov å kalle det øl.

Vi spiste spisskummenkrydret brød (tror jeg, men det kan ha vært karve) med skinker, oster, syltede grønnsaker (og oster), fire guggepålegg jeg tror også var basert på oster (ferske sådanne), og så en tradisjonell pølsegryte med stekte dumplings etterpå. Dette var kanskje favorittmåltidet mitt i Praha.

Andre turister kjøper krystall. Jeg kjøper snåle oster og mat jeg ikke vet hva er.

I en seminarpause får vi servert denne smoothien med yoghurt, sitron og basilikum, og den var så god at jeg syntes den måtte foreviges (og antakelig kopieres).

Middag på fredag, med denne utsikten. Det er litt utfordring å ta bilde når det er så mørkt, og artig nok så klarte mobilkameraet jobben bedre enn speilrefleksen, selv om ingen av dem gav noe glimrende resultat. Dette var det beste.

Forrett – løksuppe. Den var så god den (ikke) så ut som.

Hovedrett – svinefilét med soppsaus, grønnsaker og hashed browns (de heter helt sikkert noe annet på tsjekkisk).

Dessert – minipannekaker med blåbær og crème fraîche.

Restene etter et blodbad. På lørdagen spiste vi på en infamøs brasiliansk restaurant hvor det går folk rundt med kjøtt på spyd som de insisterer på å skjære av og lempe på tallerkenen din.

Jeg rakk ikke å ta bilder, men jeg kan jo nevne høyrygg av okse med parmesan som absolutt høydepunkt, selv om baconsurrede kyllingfileter, oksesteik med cheddar og et smørmykt andebryst også fortjener høylydt prising.

Mange tapre dyr lot livet for å gjøre denne middagen mulig.

…men å tenne på eller skyte noen er altså ikke lov. Ikke innendørs, i alle fall.

 

Gratulerer med 99 år, tante Martha

«Vi er de 99%», sier de opprørske amerikanerne som har fått øynene opp for et undertrykkende system. 99 er et oddetall, og det står på skjorta til en kar som visstnok er god til å sparke ball som heter Ronaldo.

En klok mann ved navn Einstein gav navn til det 99ende grunnstoffet,
einsteinium, et kunstig framstilt radioaktivt grunnstoff.

En som IKKE er odd eller kunstig, men derimot helt genuin og ekte, er imidlertid min grandtante Martha, som blir 99 år på mandag, en alder som i grunnen er et lite opprør i seg selv.

Hun er helt sikkert god til å sparke ball, også.

Gratulerer med dagen, tante Martha! 

TV med Tante: Terminator 2

I kveld tror jeg jammen jeg skal se en av mine favorittfilmer, nemlig Terminator 2: Dommens dag. Jeg liker eneren kjempegodt også, men Terminator 2 har noe som vi, de oppvoksende, håpefulle generasjoner av jenter som skulle ta det neste skrittet etter at våre mødre kjempet til seg grunnleggende rettigheter på søttitallet, aldri hadde sett før, nemlig Sarah Connor.

Vi hadde sett Ripley overvinne monstre med bare ei truse og ei trøye på, og selv prinsesse Leia kunne svinge en blaster mens hun kjeftet opp selveste badboyen Han Solo. Vi hadde latt oss glede over menig Benjamin som endelig – ENDELIG – tok til vettet og vandret ut av det forgylte buret og inn i et liv som var usikkert, men hennes eget. Og samme år fanget Clarice Sterling en syk massemorder ved å tenke annerledes i en mannsbastion hvor hun ble avspist med kjedelige, ufarlige, feminine oppgaver.

Men ingen var som Sarah Connor. Vi ble sjokkerte over å se Linda Hamilton, opprinnelig ei søt og typisk åttitallsjente, flekse de harde musklene hun hadde bøffet opp fra forrige film mot oss på lerretet. Hun var så bøs. Så profesjonell. Så kynisk. Så hard. Så… nei.

Nei. IKKE mandig. Sarah Connor var bøs og hard og profesjonell uten å være mandig. Gikk det virkelig an?

Ja, det gikk an, men det skulle ta veldig lang tid før noen kunne måle seg med henne. Det går an. Sarah Connor gjorde det.

Stygge kirker og manglende moskéer

Vi snakker om stygge kirker, i særdeleshet hvilke kirker som er styggest i Trondheim, og at mange kirker bare står der uten å bli brukt noe særlig.
– Før vi vet ordet av det, så kommer muslimene og flytter inn i dem, vet du! sier taxisjåføren, og jeg blir sånn tung i magen igjen.
Det hadde vært en trivelig tur så langt.

– Ja, sier jeg litt høyere enn nødvendig; Det hadde jo vært fint, det, for såvidt jeg vet har vi vel ikke noen moské i Trondheim ennå, og det hadde jo vært praktisk om noen kunne nytte bygninger som ikke er så mye i bruk.

Samtalen flyter litt ut i forskjellige retninger, og vi – det vil si jeg – snakker om det fine buddhisttempelet på Heimdal, men sjåføren ror det inn igjen ved å slå fast at selv om buddhistene ikke er så verst, er alle religioner ekstreme og skumle, også de kristne.
– Men muslimene er aller verst! legger han til.
– Nei, sier jeg; Nei. Det er forskjell på folk der også. Som alle steder.

Jeg lurer på om jeg kan be om en utenlandsk sjåfør neste gang, så jeg slipper alle disse jævla rasistene?

Naive nordmenn

Jeg har kjørt med taxisjåføren før.
– Så var det oss igjen, ja! sier han og er blid.
Derfor tør jeg å snakke om samfunnsaktuelle saker med ham; Jeg snakker om den opprørende videoen av den svarte støttekontakten i USA som ble skutt av politiet selv når han lå på bakken med hendene i været og ropte «ikke skyt, jeg er ubevæpnet» gjentatte ganger. Men det skulle jeg ikke ha gjort.

– Ja, det er ille borti der, sier sjåføren; men sånn kommer det til å bli her også, vet du!
Jeg får bange anelser og sier ingenting, så han fortsetter:
– Det blir bare mer og mer vold her også.
Og nå ser jeg hvor han er på vei, så når han sier:
– Ja, med de innvand…
Så bryter jeg ham av med:
– Neida. Det er ikke mer vold i samfunnet i dag. Statistikken viser at det er mye mindre vold i dag enn det noensinne har vært.

Han krangler ikke på det, det skal han ha, men han mener at volden er mye råere i dag enn den var da han var ung.
– Vi er så naive oppi her! Lirer han av seg.
– Det er derfor det er så fint oppi her, sier jeg.

Du ville det egentlig

(Vedrørende Hemsedal)

Det er feil å true folk.
Selvsagt, man skal ikke stalke folk
eller sende dem ubehagelige meldinger.
Men det er noe som gir meg litt lyst til å si:
Frikjente mann,
jeg skjønte ikke at du ikke likte trusselen min.
Du var jo så aktiv sjøl?
Hvordan kunne jeg vite
at du var redd da du mottok trusselen?
Jeg har bilde av deg hvor du smiler,
så hvordan kunne jeg vite
at du ikke syntes det var moro?
Ja, NÅ skal du løpe og anmelde det, ja!
Du har bare fått kalde føtter
og angrer, din tøysegutt.
Typisk, altså.
Man kan jo ikke drapstrue noen lenger,
så politisk korrekt som samfunnet har blitt.
Du sier du ble redd,
men vi vet det begge to:
Du VILLE egentlig bli truet.

Enkelte ting består

Dette bildet ble malt av Maerten Boelema de Stomme, en nederlandsk maler som virket på sekstenhundretallet. Stillebenet her er datert til 1642-1644.

Det er sikkert en hel masse symbolsk med bildet, men det jeg synes er stas, er at for over 350 år siden, så satt folk og spiste loff med reker og sitron. Til høyre ligger det lille kremmerhuset med pepper, og hva er det i glasset?

Hvitvin, selvsagt.

Brownies, for faen!

Kjære bakere, kafeer og andre som på en eller annen måte produserer kaker: En brownie er IKKE en tørr sjokoladekake uten glasur som er halvparten så høy. Om du tenker at du skal spare penger og/eller kalorier fordi det egentlig er en halv kake, så har du FEIL utgangspunkt for å lage brownies.

Brownies skal være så fulle av fett og sukker at det løper en tannlege og bestiller sydentur for hvert tygg. Det er ikke uten grunn at brownies i gamledager het konfektkake. Normale mennesker skal ikke klare å spise mer enn et lite stykke brownies.

Tørre, luftige og smakløse kaker skal IKKE benevnes som brownies. Og NEI, det hjelper ikke å legge et bær på. Skjerpings!

Tyrkisk uro

Min tyrkiske taxisjåfør er normalt på ferie i Tyrkia i fem uker, men i år har han bare tenkt å være der i to uker, selv om han elsker å være hjemme. Han tør ikke å være der lenger nå, sier han. Selve militærkuppet skremmer ham ikke så mye – det bruker å skje i Tyrkia av og til, og det som er fint med dem, er at da får man rensket ut hele regjeringen, sier han.

Men det skinner gjennom at han synes den sittende regjeringen kunne ha hatt godt av litt utrensking, men han vet ikke helt hvor han har meg ennå, så jeg ler litt sånn kammeratslig-oppgitt, og sier at det hadde vel kanskje vært like greitt å få rensket ut de folkene der, ja…

Han puster ut, og vi deler bekymringer; Han for dommerne som ble kastet, jeg for lærerne og akademikerne som fikk sparken. Han mener at det hele var et veldig merkelig kupp, med en militær avdeling som handlet uten støtte fra andre avdelinger, og jeg tror vi begge var på vei til å foreslå at hele bøtteballetten var satt i scene av presidenten så han kunne legitimere et strammere regime, men da var vi framme.