Vår evige, plagede prinsesserebell

Hun var den perfekte helten for unge jenter som vokste opp på søttitallet; Tilsynelatende bare en vakker prinsesse, men når hun ble angrepet eller forsøkt reddet, grep hun til våpen og slang utav seg sarkasmer.

– Prinsesse, jeg har kommet for å redde deg!
– Er du ikke litt kort, egentlig…?

Det var en mesterlig karakter for tiden, som jeg tror berget mange av oss som hadde blitt flasket opp på Tornerose og Askepott og de prinsessene som bare ligger og tar seg ut, for alltid ventende, på det frigjørende kysset.

For prinsesse Leia lot seg ikke knekke. Ikke under tortur, ikke under avhør, selv ikke etter at hele hennes familie og sivilisasjon ble utslettet.

Mye av denne heltedåden er det selvsagt George Lucas som står bak, men jeg mistenker at den kongelige rebellen hadde blitt fremstilt på en langt mer servil og tradisjonelt kvinnelig måte av en annen skuespillerinne enn av den unge, men tilsvarende plagede, skarpe og sarkastiske Carrie Fisher.

Carrie Fisher var allerede under innspillingen av den første filmen på god vei til å bli avhengig av kokain, en avhengighet som antakelig skyldtes en turbulent oppvekst og selvmedisinering av alvorlig, udiagnostisert sykdom.

Hun ønsket aldri å være noe skjønnhetsikon. Hun hatet gullbikinien som så mange kvisete unggutter bejublet. Det gjorde forresten jeg også. Den var et hån mot rebellen Leia Organa.

Da The Force Awakens kom ut, og Fisher hadde vært nødt til å gå ned masse kilo for å «passe inn i rollen», ble hun møtt med hatefulle kommentarer på nett om at hun så for gammel ut til rollen. Hvorpå hun svarte at kroppen var hennes brain bag, og at: «My body hasn’t aged as well as I has. Blow us.»

For Carrie Fisher var større enn bare prinsesse Leia, og selv om filmkarrieren ikke gikk helt på skinner etter Star Wars, hadde hun et meget respektert forfatterskap bak seg. Om bare brain-baggen kunne ha holdt ut noen tiår til, så kunne vi fått nyte mer av den verbale slagkraften til vår evige prinsesserebell, Carrie Fisher.

Reklame