Skip to content

Leken kommandant

oktober 15, 2016

kommandoren-deletallerken

Restaurant Kommandanten ligger i historiske omgivelser med fantastisk utsikt på Festningen i Trondheim. Selve restaurantbygget er vernet, og valg av farger og interiør i restauranten er derfor begrenset. Og heldigvis for det.

Kanskje er det derfor kokkene har blitt inspirert til å utfolde sin kreativitet i menyen isteden. Heldigvis igjen. For da jeg gikk mett bort, så kunne jeg ikke for mitt bare liv huske alt hva det var jeg hadde spist for noe, men jeg husker at det var artig. Skikkelig artig.

Totalinntrykket jeg satt igjen med var en leken meny med mye kreativitet og entusiasme for råvarer, teksturer og form. En entusiasme som også var tydelig hos kokken, som gjentatte ganger under serveringen tok seg tid til å komme og fortelle oss hva vi spiste, og svare på våre dumme spørsmål, med stor iver og innlevelse.

Derfor kan jeg nesten tilgi ham at han ikke ville fortelle meg hvor hans hemmelige ramsløkeng lå hen. Da får han til gjengjeld ikke vite om den hemmelige tindvedskogen min. Ja, SKOGEN. Æddabædda.

Men jeg har juksa litt. Man kan jo finne ut alt på internett i disse dager. Derfor vet jeg nå at vi startet med en deletallerken. Eller altså vi startet med å få utdelt hjemmebakt nøttebrød med ramsløksmør, og jeg lever jo som kjent etter overbevisningen godt brød – god restaurant. Dette lovet godt.

Men det var denne deletallerkenen. På den lå det fritert brandad (en kule av panert klippfisk), oksehalekule, sukkersaltet ørret, røkt ørret, gravet rein, chips av tapioka (med og uten blekksprutblekk), chips av poteter, fritert grønnkål, syltede kantareller, aioli, ramsløkdressing og en dressing av fermentert hvitløk. Og jeg mener det også var noe nøtter og greier, men det ble litt mye å holde styr på, som nevnt.

Når jeg skriver det ovenfor så innser jeg at det høres litt jålete ut, men det var altså først og fremst hysterisk morsomt, litt som å slippe en unge inn på lekehuset Hamleys i London. Jeg glemte å spørre, men jeg mener det var noe anis involvert i den gravede reinen. Det var i alle fall vellykket, og ellers var hvitløksdressingen og tapiokachipsen favoritter.

Til forrett valgte vi en skalldyrsalat med taskekrabbe og kongekrabbe, knutekål, granateple, brønnkarse (tror jeg) og svinesvor – surf’n’turf, som den smilende kokken kalte det. Også en fin rett, men siden det er obligatorisk å ta med litt konstruktiv kritikk, så kan jeg jo nevne at jeg synes salaten var for kald, og at den derfor smakte mindre. Det vil si, den smakte bedre mot slutten, når den var mer temperert.

Hovedretten var langtidsmodnet okse. Den var strøken! Mør og veldig god på smak. Til følge var det kirsebær, nøtter og daikonreddik, brunet smør, brent løk, og jeg mener det også var plommer med, samt potet aparte.

Det siste skal jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva er for noe. Jeg trodde jeg spiste små hasselbackpoteter. De var, når sant skal sies, litt tørre og harde, men følget forøvrig var smack on. Veldig høstete. Det kunne sikkert ha vært litt mer kirsebær, men slik er det jo alltid, både på tallerkenen og i livet forøvrig.

Den største overraskelsen kom kanskje med osten, for om det var noen av rettene jeg forventet at skulle være standard – god, selvsagt, men standard – var det ostetallerkenen. Man får noen stykker ost, forhåpentligvis noen man liker godt og som passer fint sammen, litt frukt, noen nøtter og kanskje litt honning, sant?

Ikke på Kommandanten. Eller vi fikk et stykke Høvding Sverre fra Orkladal ysteri, i klassisk trekantet form. Blåmuggosten Råblå fra Grindal ysteri var derimot i kuleform, og fritert. Ifølge den stadig ivrige kokken, så hadde de ikke funnet noen tredje ost til å komplimentere de to, derfor var den tredje osten også Høvding Sverre, men i kremform.

Jeg foreslo Munkeby, og det forslaget står jeg for!

Du kan forøvrig lese mer om både Høvding Sverre og Munkeby andre steder på bloggen min, men Råblå var et nytt og trivelig bekjentskap.

Min ene sviresøster mente at hun savnet en mer tradisjonell ostetallerken, men jeg er altså nyfrelst fan av å få ost i nye former. Sette fram ostebiter, frukt og honning kan hvemsomhelst gjøre hjemme, ikke sant?

Så til finalen. Eller for oss ostekultister så er vel desserten mer en postcoitus-opplevelse, men til dét har jeg å si, at Kommandanten er en gentleman som ikke snur ryggen til og sovner med et snork. Vi fikk en pasjonsfruktsufflé med nypesorbet og krønsj. En dessert som klarte å være både trendy og koselig gammeldags på samme vis, en god avslutning på et rikt og tross alt moderne måltid i historiske omgivelser.

Jeg burde kanskje ha nevnt tidligere at menyen er sterkt preget av lokale råvarer, ren mat og småskalaprodukter. Dette har blitt så populært de siste årene at det nesten er forventet, men jeg ble allikevel imponert over kjøkkenets dedikasjon og stolthet over å fortelle at epleskavet på osten kommer fra deres private hage, og den fordømrade ramsløken fra et hjemsted som altså er hemmelig.

Avslutningsvis så skal man vel egentlig si noe om prisen. Jeg vil bare strekke meg til å si at prisen var ganske billig, men opplevelsen rik. Helt klart mitt morsomste måltidet på lenge.

kommandoren-dessert

Advertisements

From → Spisesteder

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: