Skip to content

Lettrøkt Jarlsberg

oktober 5, 2015

Vrangtante tester oster, til allmenn og egen forlystelse (mest egen).

Jeg sier det, og jeg står for det også: Jeg liker ikke Jarlsberg. Eller jeg liker ikke sveitsost generelt. Jeg synes den smaker tåfis, eller slik jeg tenker meg at tåfis smaker.

Når jeg allikevel bestemmer meg for å gi den en sjanse, så er det for det første fordi jeg kommer over en variant jeg ikke kjenner fra før, nemlig lettrøkt Jarlsberg. På tilbud. Videre så er det en anerkjennelse av at Jarlsberg faktisk representerer en ganske sentral del av norsk kulturhistorie.

Som i de fleste andre saker så må vi tilbake til vikingtiden, eller i det minste sagatiden, hvor literaturen bekrefter det som feinsmeckere senere har mistenkt: Nordmenn suger på å lage ost. Vi møter den uheldige, men snarrådige drageskipsbesetningen som, etter å ha mistet ankeret, skjærer ut et nytt et av et stykke ost.

Også fem hundre år senere, hos svenske Olaus Magnus’ beretning om de nordiske folk, hører vi at norsk ost er så hard og tørr at den må bankes før den kan spises. Med hammer.

Det skal sies at både den kontinentalt orienterte Olaus og andre autoriteter nok har vært arrogant uvitende om de virkelig norske og unike ostetradisjonene gammelost, pultost samt en hel rekke fersksost- og myseprodukter (strengt tatt ikke ost, men lell) som deres verdensvante nonchalanse antakelig ikke engang anerkjente som ost.

Uansett er det nok dette som har ligget til grunn for at dansk-norske myndigheter på velmenende vis i flere omganger har tilført vår ostemessig underutviklede land spisskompetanse i form av importerte spesialister.

Første bølge med ostemakere kom fra Nederland på sekstenhundretallet, i etterdønningene fra hansatiden. Da var det norske borgerskap vant til å få importert hollenderost på bordet, og tiltaket hadde en viss suksess. Det er for eksempel derfor vi liker ost av typen gouda her på berget, eller Norvegia, som vi liker å kalle den (selv om det strengt tatt er en fornærmelse mot gouda).

Men de store eksportinntektene myndighetene sikkert hadde sett for seg har uteblitt, og på attenhundretallet prøver de på nytt. Denne gangen kommer ekspertene fra Sveits med tåfis i lomma, blant annet til godset Jarlsberg. Runde to gikk i grunnen enda dårligere, og sveitserosten fikk aldri særlig fotfeste blant den jevne norske mann og kvinne.

Det vil si, ikke før en progressiv masterstudent ved Landbruksskolen på Ås fikk et anfall av gudommelig inspirasjon i 1956, som ledet ham til å gave fram og videreutvikle en gammel oppskrift fra tønsbergtraktene. Jarlsbergosten var født. I dag er produktet like godt kjent i utlandet som Quisling, men av mye bedre årsaker.

Men tilbake til min lettrøkte variant. Om man liker røkt smak på ost (og det gjør jeg), gir den en heldig balanse til den mer uheldige tåfissmaken. Osten har også skarpere ostesmak enn vanlig jarlsberg. På en salt kjeks og under en søt pære, blir den en fin harmoni av røkt ostesmak.

Langt bedre enn originalen, og med akseptable mengder tåfis.

Røkt jarlsberg

Advertisements

From → Ost

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: