Skip to content

Beas sodd

mars 27, 2015

Beas sodd

Da min mormor var lita, var det ei kokkjerring på Frosta som het Bea. Som kokkjerringer flest så ble Bea tilkalt ved livets store milepæler; dåp, brylluper, begravelser og denslags. Da kom Bea til gårds noen dager i forveien, og kokte sodd.

Sodd er i dag hovedsaklig et trøndersk fenomen, men selve ordet betyr egentlig bare suppe. Eller det betyr noe som er kokt, i slekt med syde, sjy, suppe og saus, rent etymologisk.

I mormors gulnede, fettete og lurvete kokebok, så ligger det altså et løsark skrevet med sirlig mormorskrift: Sodd (regnet på 30 personer). Her er det kjøtt som skal trekke over natta i forskjellige kar, krafter som skal blandes, kjøttboller som skal håndrulles, eggeboller som skal kokes i én kraft, men ikke den andre. Det er ikke innherredssodd på bøtte, for å si det sånn.

Oppskriften er, som hos alle skikkelig gode kokker, omtrentlig og unøyaktig. Et ekte kokkehjerte klarer liksom ikke å se for seg at ikke alle små finurlige trinn i prosessen skulle være noe annet enn en selvfølgelige, ja, sitte i fingerspissene. Derfor har jeg for eksempel ingen anelse om hvordan salig Bea mente at løksausen skulle serveres. Skal man ha den i suppa som et slags garnityr? Skal man dyppe skjenningen oppi? Skal den klættes på kanten av suppebollen så den spisende kan distribuere den etter eget forgodtfinnende?

Jeg holdt nesten på å miste denne kulturskatten en gang; Det var den eneste gangen jeg har dristet meg til å lage soddet foreløpig. I alt stresset med logistikk og innkjøp så glemte jeg det plastikkbeskyttede arket i kassa i butikken. Jeg oppdaget ikke dette før jeg var framme på hytta mange mil unna, og det var en meget sorgtynget og lite håpefull soddkokkespire som ringte butikken for å høre om noen med oppmerksomhet hadde vært så elskverdig å ta vare på det gamle arket…?

Som ved et skjebnens lynne så var det en ekspeditrise som hadde forbarmet seg over oppskriften og tatt vare på den. Fanafare og jubelbrus! Slik kunne en annen deltaker av soddkokeeksperimentet plukke opp arket, med assistanse av butikksjefen, fra butikkens safe. Et passende oppbevaringssted for dette mathistoriske dokumentet.

For det er ingen tvil om at dette er et viktig dokument, særlig i disse dager da sodd ofte er ensbetydende med innherredssodd, trondhjemssodd eller andre soddvarianter man får i bøtter, fryser eller på hermetikk med deres uniforme innhold. Før i tiden var sodd mer individuelt, med flere regionale forskjeller.

I Beas soddoppskrift så finnes for eksempel ikke poteter nevnt. Derimot er det kokt hodekål og kokt gulrot (kokt hver for seg, selvsagt) som skal legges i fatet før servering av selve soddet. Dagens trøndere vil antakelig fnyse av kål i soddet. Nå kan det selvsagt hende at Bea tenkte poteter til soddet var så selvfølgelig at de ikke trengte å nevnes i oppskriften. For hallo – et sodd uten poteter, på Frosta?! Min personlige teori er dog at Beas soddoppskrift er så gammel at den er eldre enn potetens inntog på spisebordet, en mathistorisk hendelse som fant sted for mye kortere tid siden enn mange tror.

For å unngå utbrudd av hatsk sjalusi, skal jeg ikke si så mye om hvor fantastisk godt Beas sodd var og hvor mye det var verdt de to døgnene med forberedelser og koking. Isteden vil jeg si litt om fruktsalaten hennes, hvis oppskrift står nedtegnet nederst på min mormors gulnede ark.

Det skal sies at jeg elsker fruktsalat. Jeg har laget min skjerv kilo med fruktsalat opp gjennom årene. Jeg regner meg som ganske god på å lage fruktsalat, og da jeg så gjennom Beas oppskrift, ble jeg ikke imponert. Den så ganske ordinær ut, og unødvendig komplisert. Jeg tenkte at jeg skulle jukse litt og bare smekke sammen min vanlige fruktsalat, men heldigvis tok jeg meg selv i nakken og fulgte Beas oppskrift til punkt og prikke, i prosjektets ånd.

Beas fruktsalat tar nemlig også to døgn å lage. Den består av hermetisk frukt og fersk frukt. Noe av frukten skal trekkes i lake. Laken skal blandes med saften fra én hermetikkboks, men ikke den andre. Noe av frukten skal skjæres opp, andre skal karves, hva nå enn det betyr. Noe av det skal kuttes dagen i forveien, andre om morgenen dagen det skal serveres, atter andre rett før servering. Det er en meget omstendig prosess, og resultatet er perfeksjon.

De friske, harde eplene og pærene har blitt akkurat passe myke. Druene har rukket å sette smak på laken. Appelsinene har tatt til seg akkurat nok lake til å være søte, men uten å ha mistet den friske smaken. Den hermetiske frukten er i såpass små mengder at de ikke overmanner den friske, bare løfter det hele med en ørliten anelse av eksotisk smak. Bananen er fremdeles fast.

Beas fruktsalat er en wienervals av råvarekunnskap som få moderne kokker kan gjøre henne etter, i alle fall ikke med de samme forutsetninger og utstyr. Den er rett og slett magi.

At det hele skal serveres med skjenning-flatbrød og ænferøl, trengte ikke Bea å notere. Det er en selvfølge.

Advertisements

From → Historisk, Trivsel

2 kommentarer
  1. Andreas Bursvik permalink

    Hei! Jeg skal prøve meg på å lage tradisjonelt frostasodd til 17. mai, og er interessert i å se på forskjellige oppskrifter — spesielt oppskrifter som ikke er av nyere tid. Hele morssiden av slekta er fra Frosta, og har dype røtter der. Dersom du har anledning til å skanne eller ta bilder av oppskriften, og er villig til å dele den, setter jeg utrolig stor pris på det! Kun til privat bruk, selvsagt 🙂

    Andreas Bursvik
    andy_burs@hotmail.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: