Skip to content
Tags

,

Pæsten

desember 30, 2014
17. august 2014:
Svett … frys!
Svett … frys!
Svett … frys!
Ja, for normaltemperatur er for PYSER, sjø! 
20.august 2014:
Du har lei.
Og så har du kjempelei.
Og så har du ape-lei.
Og lei som en ørn.
Og så har du hinsides lei.
Og så mumifisert og gravd ut etter tre tusen år av arkeologene-lei.
Og så har du kambrisk lei.
Og så har du meg.
28.august 2014:
Upside: Klarte å gå på butikken med bare to pauser. Yeeeh!
Downside: Sov resten av dagen og fikk feber igjen. Buuuh!
I morgen: Sette på oppvaskmaskinen.

2. september 2014:
Hvis du eier tusen plommer
Kan du leve hele året,
Har du hull i dine lommer
Kan du klø deg selv på låret.

Jeg har nesten tusen plommer
Og hull i mine lunger,
Jeg har kanskje ikke så kjempebra humør,
Men hallo – nesten tusen plommer.

4. september 2014:
Her sitter jeg i gangen og skal teste bittelitt,
Får lov å gå alene for nå er jeg friskere blitt gitt

Rekker nesten bort til disken med lappen hvor det står
Fire blodprøver og ultralyd og sånn
Hvis dem har, og det håper jeg

For, nå, har jeg sittet i elv’ og nitti timer her i kø
Og nå er jeg blitt så sulten at jeg holder på å dø, på meg
Men hun som står bak disken kan’ke se meg her jeg sitter
Kanskje det hjelper om jeg sender en melding på Twitter?

7. september 2014:
Hello, sofa, my old friend
I’ve come to rest on you again
For når man har det artig på løøørdag
Så blir det sofagris og medisiner på søøøndag.
Og på TVn går det i britisk interiør
som vi har sett før,
men dagen
kompletteres med te og pus på magen.

22. oktober 2014:
I dag hadde jeg tenkt å legge noe mat i fryseren, snakke med tre håndverkere, rydde inn verktøy som ligger igjen ute i hagen og ruster i regnet, ta ned to stiger så de ikke blåser overende og ødelegger bilen til naboen, vaske klær, rydde litt, henge opp tre bilder og sy ferdig selekjolen min.

Så langt har jeg lagt noe mat i fryseren, snakket med to håndtverkere (den tredje avlyste), vurderer å henge opp ett bilde før jeg putter middagen i mikroen og finner fram selekjolen, og lurer på om det kan være innafor hva legen kaller et behov for å skru ned forventningene?

3. november 2014:
PEST, PUS & PURRING
Pesten og jeg har lært oss å purre.
Legevitenskapen prøver å innbille oss at det heter «knatring»,
men vi lar oss ikke lure.
Nå ligger vi sammen med pus på senga
og durer.

15. januar 2015:
Skal nå også utredes for tuberkulose.
Legen spør om jeg vil ha elektrisk rullestol, men jeg sier nei.
Jeg må lete gjennom hele trillebagen fordi jeg tror noen har stjålet iPaden.
Jeg kjøper pecanwienerbrød.
Jeg er nitti.

28. januar 2015:
Synes kanskje det burde medfølge en liten pokal eller i det minste et diplom når spesialisten sier at han aldri har opplevd noen respondere så dårlig på medisiner og erverve seg så mange ekle bivirkninger før.

28. januar 2015:
Da jeg skulle ta blodprøver i dag, ble jeg møtt av ei ung jente som spør om det er greitt om hun tar blodprøver, for hun er bare student. Siden jeg har tatt ellevehundremillionertusen blodprøver (nesten) og ikke blir påfallende ubekvem av det selv om de pirker inni kjøttet på meg med ishakke, så gir jeg forsikrende mitt ja. Jeg har vært nålepute for usikre helsearbeidere før.

Stor er derfor overraskelsen da hun stikker meg i arma og jeg kjenner ingenting. Som i i-n-g-e-n-t-i-n-g. Null og niks. Det har jeg aldri opplevd før, så jeg sier jøss, jeg kjente faktisk ingenting. Hun ler litt forsiktig og mener at jeg sikkert bare var forberedt på at det skulle gjøre kjempevondt.

Det var jeg ikke (min erfaring er at det er leger som knoter mest med sånt), og da hun heller ikke knoter til noe annet ved prøvene, må jeg jo bare fortelle at jeg, en relativt hardbarket blodprøvetaker, aldri har opplevd en mer strømlinjeformet og profesjonell blodprøvetaking noensinne.

Synes episoden lover veldig godt for framtiden til helsevesenet, men at unge, flinke jenter bør bli bedre på å motta komplimenter.

5. februar 2015:
Hello, Pesten, my old friend,
nå må vi snakke sammen igjen,
Because I envision softly sleeeping,
og du bare driver med piiiping,
i brystet, straks jeg legger hodet ned.
Så slutt med det.
Før jeg drar – og gasser lungene til helvete.

20. mars 2015:
Sitter på apoteket for å hente ut krem mot en hudinfeksjon jeg har pådratt meg som følge av immunundertrykkende medisiner. Apotekeren er under opplæring. Mentor hvisker at eleven kan benytte anledningen til å prøve å selge meg forebyggende spesialsåpe.

Men det er ingenting galt med hørselen min.

Før eleven rekker å si ‘såpe’, sier jeg at jeg synes slett ikke at hun skal prøve å selge meg forebyggende såpe. Utslettet mitt er en bivirkning av en medisin, sier jeg, og ikke et resultat av dårlig hygiene.

Eleven ser mer skamfull ut enn den mer tilårskomne mentoren. Jeg velger å tolke det som et positivt tegn for framtiden.

21. april 2015:
APOTEKEREN: Vil du ha en billigere variant av denne medisinen? Da sparer du kroner 180,-.
MEG: Oj, det var stor prisforskjell. Ja, det er vel greitt å spare skattebetalerne for penger der man kan, hehe.
APOTEKEREN: Hehe, ja, men den er ikke på blåresept, da.
MEG: Joda, legen skrev den på blåresept, jeg kommer rett derfra.
APOTEKEREN: Ja, men den kan bare skrives på blåresept av et sykehus eller en spesialist. Så jeg kan ikke gi deg den på blåresept.
MEG: …heh?
APOTEKEREN: Denne kan bare skrives på blåresept av et sykehus eller en spesialist.
MEG: …men jeg er jo ikke mindre syk fordi fastlegen min har skrevet resepten?
APOTKEREN: Men du skal fremdeles ha den, eller?
MEG: Ja, jeg må jo det. Legen skrev ikke ut resepten på gøy. Jeg er SYK.
APOTEKEREN: Det blir kr.687,-
MEG: HEH?!?
APOTEKEREN: Den koster kr.687,-
MEG: …det er snakk om 18 kapsler.
APOTEKEREN: Ja.
MEG: …!
APOTEKEREN: *rødmer*
MEG: Jeg tipper det er mye dyrere for staten å ha meg gående på sykemelding enn om de spyttet i kr.678,-
APOTEKEREN: Det tror jeg også.

2. mai 2015:
Etter at jeg ble sånn halvinvalid så legger jeg enda mer merke til hvor uhøflige og lite hensynsfulle nordmenn er. Når jeg står der med stokk og tydelig ubehag foran melkeskapet, så gjør det dem ingenting å smette foran meg for å plukke sine ting så jeg må stå og vente. Å valse framfor vogna mi fordi jeg er treg er visst helt ok. Unger må gjerne snuble rundt beina på meg – foreldre gjør ingenting for å fjerne dem eller be dem ta hensyn. De har vel rett og slett mye viktigere liv enn meg og de andre langsomtruslende.

11. januar 2017:
Jeg vil gjerne presentere mitt forslag til ny universell naturlov som implementeres med umiddelbar virkning: Heretter er det bare lov til å få én sykdom av gangen.
Noen kontra? Nei? Ok, iverksett.

4. januar 2016:
Har vært på jobb i dag for første gang siden Pesten. Hurra! 
Så langt har jeg klart å logge meg inn på datamaskina, rydda ett skap, meldt meg på to kurs og sortert gjennom 867 av 3287 eposter.

Advertisements

From → Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: