Skip to content

Sainkho Namtchylak: Lost Rivers

oktober 12, 2014

Det er ikke så ofte jeg hører på denne sangen, og det er ikke bare fordi den strengt tatt ikke er så fin å høre på, ikke sånn konvensjonelt fin, mener jeg, men det er fordi hver gang jeg hører på den så begynner jeg å grine.

Jeg prøver ikke å være pretensiøs og artsy her, altså. Jeg falt først for den mer poppete musikken til Sainkho på starten av nittitallet, så jeg var allerede litt innkjørt da jeg fant Lost Rivers, heldigvis, fordi det er en krevende sang. Stygg, vil noen sikkert si, teit vil andre si. Uforståelig. Legitime påstander, alle.

Det er konteksten til sangen som er sterk. Den handler ikke egentlig om tørke og miljøkatastrofer, slik mange later til å mene. Sainkho forklarte, etter det jeg kan hente ut fra minnet, at den ble til da hun ved et besøk i hjembyen oppdaget at ei elv hun hadde fine minner om fra barndommen hadde blitt lagt i rør, og ikke fantes lenger.

Hun fortalte – tror jeg – om hvordan elven sikkert hadde blitt til fornuftig og nyttig strøm eller noe, og at verden forandrer seg og ting blir borte og at slikt vet man når man er fornuftig og voksen, og allikevel så ville hun bare skrike.

Så de tapte elvene er liksom alt som er borte og ikke kommer igjen og som du skal takle og rasjonalisere, men som bare gjør vondt. Til lyd.

Advertisements

From → Skriblerier

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: