Ikke bare Bari

Bari i Munkagata i Trondheim er et sånt skikkelig hipt sted som slike slusker som meg omtrent kvier seg for å gå inn i med vår grå ordinærhet. Vi skal ha lunsj, og det er ganske fullt, så vi må sitte ved et langbord på noen stoler som er et kompromiss mellom en barkrakk og en stol.

Jeg spiser en ovnsbakt ørret med hvitvinssaus og potetpuré. Du vet det er et visst ambisjonsnivå når det heter puré og ikke stappe. Det vil si, vårt første inntrykk er at maten tar litt unødvendig lang tid. Kanskje er det bare vi som har det travelt. Vårt andre inntrykk er heller ikke så positivt. De har Pepsi, ikke Coca Cola. Da hjelper det ikke at det er på flaske.

Ørreten er god. Perfekt stekt, flaker fint, god på smak. Grønnsakene er gode – de fleste av dem. Jeg spiser til og med paprikaen, som jeg vanligvis ikke er så glad i. De er tilberedt al dente og har mye smak – de trenger ikke så mye pepper. Og så har jeg en liten fanesak når det gjelder broccoli.

Grønnsaker skal ikke kokes ihjel. De skal ha tyggemotstand. Dette gjelder for meg de aller fleste grønnsaker, unntatt broccoli. Om man tilbereder broccoli like lenge – eller kort – som gulrøtter, smaker broccoli gress, synes jeg. Jeg vil ha den myk. Ikke vassen og daff, men myk.

Potetpuréen og sausen er bare kjedelig. Jo, og så er puréen altfor salt. Prisen er 199,-. Det synes jeg kanskje er litt i overkant, selv om det altså er mer enn nok mat (om man orker å spise opp potetpuréen, i alle fall).

Jeg setter pris på gjenomført stil på et spisested, altså. Det er tøft at stilen også trekkes inn på toalettene. Men jeg foretrekker i grunnen at toalettene er rene framfor trendy.

Reklame