Skip to content

Emilies encore

mai 31, 2013

Emiles

Det er vel en ti år siden jeg var på Emilies forrige, og inntil i dag eneste, gang. Da hadde etablissementet nettopp åpnet; de var den andre feinschmecker-restauranten som åpnet i Trondheim, nest etter Credo. Forventningene var skyhøye den gangen, både mine og Emilies. Selv hadde jeg samme sommer besøkt The Waterside Inn i Brey rett utenfor London, en av tre restauranter i England som holdt tre michelinstjerner, og rett nedi gata for matguru Heston Blumenthal og hans fete fjærkre.

Michelinstjernene hadde imponert stort. Emilies prøvde stort. Det var terriner og hvileretter og dæsjer av krydderoljer og skummer i ymse utgaver, men selve helheten i måltidet den gangen – hjertet, om du vil – manglet. Jeg vet ikke helt hva som manglet. Det var jo godt. Kanskje var det den litt for høye nesa til servitørene.

Dette besøket på Emilies var helt annerledes. Vi spiste riktignok ikke en seksretter til en tusenlapp denne gangen, men en dagens med tre retter, til den beskjedne sum av tre hundre. Vi satt ikke oppe i det aller helligste, men i en krok rett utenfor kjøkkenet. På bakkenivå.

Om det var høydemangelen etasjevis, kostnadsvis eller nesevis som utgjorde forskjellen, eller det at Emilies ikke lenger har noe å bevise overfor Trondheims befolkning, så var uansett atmosfæren mye mer avslappet. Servitørene smilte mer. Duken, som riktignok var i hvit lindamask, lå liksom litt mer skjødesløst over bordene.

Men viktigst: Maten vi fikk servert var meget upretensiøs. Vi snakker rent håndverk, uten for mye jåleri. Forretten, en løksuppe, var helt tradisjonell. Og god. Desserten, en karamellpudding, hadde riktignok tilløp til fisefin dæsjing i form av is-egg på kjeksstrø og krydrete siruper, men den var også god.

Nå holdt jeg på å glemme det viktige brødet ved starten av måltidet, en touch som ofte sier alt om måltidet du kommer til å få, og Emilies brød innfridde. Vi ble ikke helt enige om det var frø av anis, kummin eller fennikel som krydret brødet, men det var snadder. Det samme var et lett dryss av noe løksalt eller liknende på toppen. Vi fikk egen brødkniv. Og selv om jeg var den eneste som praktiserte korrekt etikette ved å anbringe smøret på sidetallerkenen FØR jeg smurte det på selve brødet, så hadde det ikke noe å si. Stemningen var bohemisk, og det var derfor vi ikke overholdt etiketten. Nemlig.

Men jeg vil si noe om hovedretten, en bakt laks. Jeg bruker ikke å velge fisk på restaurant, fordi jeg er litt sånn trøndertjuvkjerring. Jeg vil ha valuta for pengene, i form av kjøtt. Så jeg vet minsanten ikke hvorfor jeg sa “fisk” da det ble min tur til å velge. Men det var IKKE feil.

Tilbehøret var kokte poteter, en pastinakkpuré (tror jeg), noen fortreffelig kokte grønnsaker – gulrot, brokkoli, brekkbønner og en aspargesstilk som riktignok kunne ha vært skrellet litt bedre. Den var litt træen, som det heter. Syltet løk og brunet smør prydet laksen, og laksen…perfeksjon. Flakete, myk, fet – det er så man endelig kan føle seg stolt av å tilhøre en fiskenasjon og høylytt stemme i: ja, vi elsker.

Encore, Emilies. Encore. Det blir nok ikke ti år til neste gang.

Advertisements

From → Spisesteder

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: